Når sangen stilner.

Historien går i bølger, og det gjør også vi. Vi går i bølgegenser til 500 kr i netto garnkostnad. Eller til drøye 4000 kroner, fra Ganni. Førstnevnte er muligens historieløse?

Enhver tid sitt uttrykk, sin form og melodi fungerer som en motreaksjon på den forrige. Og peker litt nese til den forrige. So last year.. Fargerike hjem har i sambatakt overtatt trenden hjemme på bekostning av den avfargede og bleke stilen som preget, haha- sa jeg preget- som lå som et tungt, innendørs snøfall over begynnelsen av årtusenet til nå-ish. Inspirert av en myte om eskimoenes uuttømmelige vokabular for fenomenet snø, skjedde følgende: «Gi meg sånn ca 450 fargekoder for hvitt!», sa en trendanalytiker med aksjer i Jotun - og sannheten skjedde fyldest. Derav fargekart på fargekart med noe som til forveksling ligner reklame for før- og etterbilder for tannbleking. Så ble det vinn-vinn for aksjonærene. Minimal investering i kostbare fargepigmenter og maksimal avkastning i antall solgte spann i egghvit og bomull. Under mottoet: «Hvitt er ikke bare hvitt!» Neida. Joda.
Verden vil bedras, er en annen betraktning. Den gjemmer vi til en annen gang.

På den tiden jeg ble født, var slengbukser og platåsko hotte greier. Og skulderputer. Altså ville man vise at man hadde råd til mer stoff og materialer enn man strengt talt hadde bruk for. En reaksjon i tiden, rikdommen måtte komme til syne etter mange og lange år med oppbygging i etterkrigstiden. I fjor ble jeg klar over at generasjonen til mine eldste døtre hadde begynt å kle seg ut som min mor og hennes generasjon på 80-tallet. Hva skjera? Svaret er SKAM. Noora gikk gjerne i mom jeans; dongeribukser minus slimfit og med høyt liv. Børstede strikkegensere. Tekkelige bluser i flaskegrønt og vinrødt. Smale belter med gullspenne. Og håret ble gråere og gråere, presis det samme som skjer med oss mødre. I vår tid er det heldigvis rom for å velge klesstil selv. I stor grad kan vi også selv velge/omfavne religion, legning og ektefelle. Vi døper barn våre fordi vi vil, ikke fordi vi må. Vi får barn fordi vi ønsker det, eller lar være dersom vi ikke vil. Ikke fordi naturen krever det. Fritt sykehusvalg har vi også. Og går jeg tom for majones eller cola zero en tirsdagskveld kl 22.45, rekker jeg ennå å dra ned på butikken og få dekket behovet før stengetid. Ikke at jeg noensinne vil vurdere det, kl 22.45 er sånn ca 2 timer etter leggetid for min del. Sånn ca 5 timer etter at føttene mine har sluttet å lystre for dagen og gangsynet har forsvunnet- og sånn ca 7 timer før neste dags første kaffekopp. Men, grøss- om en nå skulle være fri for kaffe? Blir jeg nødt til å ty til privatsjåfør og rullestol for å sikre det å overleve neste dag? Neida, slapp helt av. Neste dag, kl 7- etter 8 timers pause- åpner butikkdørene igjen. Personalet på plass i kassa og i travel drift mellom lager og hyller. Har de duppet av ved hermetikkhyllene, har de hørt på nettradioen mens de har priset ned datovarer ved midnatt, har de kan hende hatt varetelling i kjøledisken eller sortert krydderboksene alfabetisk? Eller har de rukket og dratt hjem etter kassaoppgjør og stengerutiner, fått noen timers søvn før det er påan igjen. Jeg har selv jobbet i helsevesenet og vært prisgitt jobbing på alle døgnets tider. Sykdom, omsorg og pleie kan ikke begrenses til å gjelde dagtid. Majoneshandling kunne forsåvidt det. På 70-og 80-tallet var filialen i hjembygda åpen fra 9-14 på mandager, onsdager og fredager. Og fra 10-13 annenhver lørdag. Tilgi meg om det ikke er helt korrekt, men langt unna sannheten er det nok ikke. Hvordan klarte vi oss? Jeg har en teori om at tedrikkende ble oppfunnet på denne tiden. Oops, det er mandag - klokken er 14.15, vi er fri for kaffe. Krise! Butikken åpner igjen om nøyaktig 42 timer og tre kvarter. Vi har vel en pakke med sånn Lipton stående etter påske, vi får prøve den. Så dupper vi teposer og drikker varmtvann som dufter blomster og tre og bark til vi igjen kan forsyne kroppen med det koffeinet vi trenger og den smaken som ingen annen drikk kan erstatte. Selv om de prøvde. Tenk, så uerstattelig kaffen var under krigen. Det ble laget kaffeerstatninger. Jeg klarer ikke å se for meg historiens svingninger på den måten at muligheten til å bruke penger vil bli innskrenket til enkelte tider på døgnet igjen. Til det er kapitalismens krefter for mørke og massive. Men at vi en gang havner med kaffeerstatning på bordet igjen, ja det kan jeg dessverre se for meg. Den vanvittig skjeve fordelingen av goder er ikke ny i historien, langt i fra. Det har handlet om å overleve, om å vinne og om å herske. Det stadig mer nye er, at skjevfordelingen opprettholdes tross den kunnskapen vi er så privilegerte å ha i dag- om historiens gang, om verdenssituasjonen og om politikk og teknologi som kan bidra til utjevning og større rettferdighet. Det er sørgelig å være vitne til at rettigheter som ble ervervet det siste århundret står for fall. Arbeidsmiljøloven er rasert, tør jeg påstå. Sykepengerettigheter innskrenkes år for år under blått styre. Syke=late. Og nåde den som får et sykt barn med behov for langvarig pleie, hjemme eller på sykehus. Har du regninger i tillegg, eller er avhengig av mat for å bli mett? Kom deg i jobb. Pleiepenger er luksus. Og slik vil vi tydeligvis ha det? Forstå det den som kan. Når ble lovlig trimming av mopeden viktigere enn velferdsstaten? Antagelig samtidig som selfien ble det mest anvendte uttrykket i historien. Nylig ble sang vedtatt fjernet fra læreplanen i den norske skolen. Samme dag som denne nyheten kom, satt jeg og hjalp førsteklasssingen i huset med matteleksen. Temaet var sortering, ordning & reda muss sein. Oppgaven var å linke personer og gjenstander. Babyen har en smokk. Bakeren har ei kjevle. Osv osv. Så var det altså dette røde babyteppet, som vi linket til babyen. Men som viste seg å være et rødt kort. Som skulle linkes til en mann med kortbukse og trønderbart. En fotballdommer.. kunnskap om regler i idrett er altså som basiskunnskap i skolen å anse, mens sangen får rødt kort og blir blåst av banen. Ingen direkte kampsak sette altså, men en må jo undre seg litt. Legger ikke skjul på at jeg blir glad når korpset, koret og 4H har kakelotteri på butikken, og ikke alltid idrettslaget i en eller annen utgave. Og når kommunens kulturpris går til en idrettsutøver- blir jeg direkte lei meg. Både for resultatet, og av at kultursiden ikke har klart å mobilisere mer. Idrettspris er det da sannelig nok av!? Tilbake på 80-tallet minnes jeg en klassefest i 5.klasse, der det var forbudt å danse. Dette var i hjembygda mi, og vaktmester var tydeligvis involvert i lokal læringsplan, som fortalte oss at både kortspill og dans var syndige aktiviteter. Men salmer, det kunne vi! Fra første klasse hadde vi innlæring av salmevers. Jeg skjenker salige lærerinne Sigrid en vennlig tanke hver gang jeg er i kirka og salmesang er på dagsordenen. Ofte tror jeg at DEN salmen kan jeg ikke, men så kan jeg den alikavel.. mange års pugging av salmevers har satt spor. Fine spor. Og så rektor Erling sin yndlingssang, som vi sang ofte og gjerne:» lese og skrive og regne er bra. Men å få synge litt, men å få synge litt, men å få synge litt- det gjør oss glad!» Tilbake til den klassefesten. Vi lærte å bli kreative. I et historisk perspektiv blir man gjerne det når man møter motstand. Så vi innførte kunsten «å bevege oss til musikk» i stedet for å danse. Det gikk i bunn og grunn ut på det samme, men var ikke omtalt i læreplanen. 1-0 til oss, det ble disco til Wham, Madonna og Bob Geldof. Synes å huske at rektor smilte litt i skjegget på tur ut døra, akkompagnert av klirringen av nøkkelknippet til O` store vaktmester. Akk ja. Dette var forresten sånn ca 10 år før vaktmesterfigurer begynte med stand-up.

Det svinger altså litt, i allefall så lenge det er lov og skrevet i en læreplan. Og dersom man er kreativ kan man forsåvidt fortsatt synge i skolen. Heiasanger og kampsanger må vel være lov? Det hører jo inn under idretten. Klagesang? Ja, det må jo sortere under ytringsfriheten. Den står forhåpentligvis ikke for fall. Ennå. Skillingsviser? Tja, med litt velvilje kan de tas til inntekt for økonomifaget. Behovet for fundamental opplæring innen økonomi er påtrengende. Det viser Luksusfellen, (sosialpornografisk underholdning på TV3: red.anm.) Og så har vi lovsang- selvfølgelig. Jussen går ikke ut på dato i uoverskuelig framtid. Takk og lov. Og så da, når alt er et sørgelig kapittel er det alltid innafor med en sørgesang. Mozartkule?

Jeg har hatt mye på hjertet de siste årene. Men så har helsa og hukommelsen sviktet meg. Energien og overskuddet er kronisk fraværende. Så når jeg nå skyter et lite sleivskudd igjen, så er det fra hofta. Rytmen er ikke som før. Refrenget mer konturløse. Antagelig står jeg bak mål og synger på siste verset. Men noen må synge det også. Og helst en av oss som pugget alle versene på 80-tallet. Også det siste. Amen.

Undrenes tid

Min påstand; hver tid sine mirakler.

Noen ganger skjer det mirakler. I sommer har jeg opplevd opptil flere, blant annet av fenomenologisk art. Nå sist inn i mot helga så holdt jeg på og gå på veggene. Det kunne blitt nokså stygt. Det er vel slikt som kan skje når det har regnet i 40 dager og 40 netter, sånn mer eller mindre. I løpet av de døgnene har vi feriert i Sverige og her hjemme. Drømmen om Danmark og København sank da flomvarselet steg. Hadde det ikke vært for at vi holdt oss lydig til grensekvotene, så hadde jeg lurt på om det var selveste syndefloden som truet. Mangel på klestørke tvang oss til slutt hjem til AEG og tørkestativ under tak. Vel hjemme etter 11 døgn sto frareiste potteplanter (6 i tallet) ennå i fuktig jord i vinduspostene. Mirakel? Med fjorårets sommer hadde det kanskje vært det, men neppe i år

Så må jeg beskjemmet innrømme at jeg selv på mirakuløst vis har sett spøkelser på høylys dag i sommer. Eller i hvertfall på tidligmorgenen. Det hører med til historien at jeg annonserte observasjonen på sosiale medier. Jeg nøyer meg her med å si at dersom jeg hadde opprinnelse fra et østeuropeisk land og skaffet meg jobb i Norge- så hadde jeg IKKE gått for hvit kassebil. Caps, solbriller og røyking i bilen hadde jeg også unngått sånn ca kl 06.15 på en tirsdag. Borgervernet er aldri mer nærværende her på berget enn når våre små og store hjemlige investeringer er truet. Jeg forlot hastig gruppa for "tjuvjakta", selv om alarmselskapene nærmest gikk manngard i nabolaget her uka etter spøkelsesopptredenen.

Av andre mer og mindre hyppig forekommende under(lige) ting har jeg "klikket i vinkel", gått av hengsler jeg for øvrig ikke har ;eller er kan hende hengsler en forutsetning for å kunne klikke i vinkel? Uansett, ingen kan beskylde meg for å være hengslete. I såfall må et under til.

Jeg har forresten også kjøpt Trønderbær som var plukket i Minnesund. Men i jordbærsesongen er vi vel alle trøndere. Dette lignet mer på svindel enn mirakel når jeg tenker meg om.

Så har vi hverdagsmiraklene da, de av verdslig art. Ved et par gyldne anledninger i sommer har vi sluppet å avbryte middagen for å skifte b***ebleie på 2-åringen. Der har vi nemlig en uskreven lov her i huset, men ingen regel uten unntak. Ved like mange anledninger har klokka passert 6 på morgenen før vi har blitt vekket av 4-åringen. Fantastisk unntakstilstand. Og så rosinen i pølsa: vi var så heldige å oppleve at intercooleren på volvoen gikk heden. Oh, the irony. Etter å ha ført flere svenske län tilbake til den mørke Middelalderen på vår kjøretur via tette røyksignaler - fikk vi byttet "luftkylaren" på et verksted i Jönköping til halv pris i fht norske verkstedpriser. Det sparte vi noen høvdinger på."Vilken tur, säger jag!"

I tillegg til dette vil vi i følge husets tenåringer få oppleve nok et mirakel dersom vi får solgt vår irrgrønne Sharan. Hvem liker forresten rosiner i pølsa si?



Filosofiske undre skjer uavbrutt. Dersom jeg en kveld ved sengetid velger å fokusere på alle katastrofer og vederstyggeligheter som IKKE har rammet meg den dagen- så kan jeg bli riktig så goddemt. " I dag slapp jeg jaggu å bli solbrent!" Eller: "Nok en dag har jeg overlevd under en blå-blå regjering. Jeg er en skikkelig survivor!" Jommen sa jeg smør uten betaling.

Mirakler blir ellers ofte referert til innen helse, medisin og idrett. Mirakelkur venter jeg selv på. De som lever på "overtid" i hht prognose hevder ofte at undrenes tid ikke er forbi. Men hvor lenge varer et under? Når det gjelder idretten (les:fotball) - så er det utallige overskrifter som henviser til mirakel. "Det må at mirakel til for at Sverige skal nå semifinalen"(Gøteborgsposten), "Bergs Legia trenger et mirakel"(Sporten.com). Ja, jeg har googlet. Det måtte definitivt et mirakel til for at jeg ellers skulle sitte inne med denne informasjonen.

Religiøse mirakler er vel av de mest kjente. Undre gjennom bibelhistorien har gjerne handlet om forvandlinger og bragder. Som å stå opp fra de døde, gå på vannet, gjøre vann til vin og å mette en folkemengde på 4000 med 7 brød og noen fisker. Jeg har ingen som helst ønsker eller intensjoner om å bestride noen av disse hendelsene, ei heller deres mirakuløse art. Jeg attpåtil liker tanken på deres likviditet og eksistens. Men, som tidligere journalist, (såkalt frilanser i lokalavisa)- tenker jeg å prøve meg på et par analytiske tilnærminger. Måtte ingen la seg fornærme av det. Hverken frilansere eller mirakeltilhengere.

Jeg må innrømme at jeg sliter med å avkle mystikken rundt selve gjenoppstandelsen. Når det er sagt, leser vi med jevne mellomrom om personer som er reddet ut fra likhus etter å ha vært erklært døde over en tid. Nettstedet e24.com melder for øvrig om at en tysk bilprodusent har stått opp fra de døde etter 54 år. Litt senere i artikkelen kaller de det et "comeback". Fenomenet forekommer altså fortsatt. Om det skyldes slurv av vakthavende lege, eller alternativt enkeltindividers evne til og gå inn i dvale for på den måten komme i modus til å gjøre comeback skal være usagt. Usedvanlig effektfullt og effektivt er det i alle fall, selv om hendelsen er preget av manglende kildehenvisninger. I vår samtid framelskes forresten nevnte fenomen i form av zombier. Garantert kassasuksess, red.anm.

Gå på vannet, den er enklere. Det har jeg selvfølgelig gjort selv, om enn med reserverte skritt i mange minusgrader. (Jeg har vannskrekk og svømmer i tillegg som en skiftenøkkel). Omvandlingen fra vann til is er kanskje et under i seg selv, men nå er jeg relativt nyoppdatert på temaet om vannmolekylenes egenskaper og plassering under ulike temperaturer og trykk etter at min 15-åring nylig var oppe i muntlig eksamen i naturfag. Jeg tør dermed påstå at fenomenet lar seg naturvitenskapelig bevise. Hvor tørrskodde de var er jeg imidlertid mer usikker på, da sandaler og overflatevann ikke nødvendigvis er gode busser.

Gjøre vann til vin. Tja, nå vet jeg ikke hvilket vindistrikt denne vinen representerte, men jeg tør påstå at jeg har smakt på opptil flere viner som har smakt mer av vann enn av druer. Når en i tillegg tar med i beregningen at druer består av 96% vann, så vil denne omvandlingen fra vann til vin i beste fall utgjøre en omskrivning. Men mange plusspoeng for kreativitet og valg av festdrikke. Tipper de hadde et hiva lag i Kanaan.

Så var det den store folkemengden som ble mettet på 7 brød og noen fisker. 7 brød er ikke mye i denne sammenhengen. Det jeg har erfart gjennom deltakelse i diverse selskaper her i livet, er at dersom det er ekstremt lite kaker på festbordet - så blir det uansett igjen en liten rest. Et sparsommelig kakebord appellerer til noe i oss, som det å avstå fra, eller det å forsyne seg med svært lite. Noe annet vil være svært uhøflig. Sørg alltid for at det er igjen noe til nestemann. Dette er et sosialantropologisk subkultfenomen som benevnes kakespisevegring. Jeg må skynde meg å tilføye at denne type kakebord aldri forekommer i min hjembygd, Soknedal. Der betyr selskaper noe sånt som kakebonanza. Og så var det denne fisken da. Det første jeg vil påpeke er ordlyden "noen småfisker". "Noen" er svært relativt, og svært lite egnet til å belyse mengden av mat til tallgitt folkemengde på 4-5000. Hvem vet om dette dreide seg om en fisk på hver for eksempel? Og typen fisk er heller ikke oppgitt. Tenk om det var rakfisk eller surstrømning?? I såfall sier det seg selv at noen småfisker fort blir mer enn nok.



I ettermiddag gikk jeg og de to minste en tur til gatas lekeplass. Det var under ei oppholdsskur- og en stor regnbue åpenbarte seg majestetisk og fargerik over blankbygda." Å, se"- sa 4-åringen. " En regnbue! Akkurat som på internett, jo!"

Den kommentaren tar jeg beleilig til inntekt for min påstand innledningsvis.

Mitt ønske for neste uke er en liten varmebølge til Trøndelag og at folk begynner å bruke blinklys. Det er lov å håpe! God helg :0)

Om det "Å være innafor i Skaun". Advarsel, stortingsmeldingsrelatert, dvs lite humor. Men litt opplysning.

Lærdom av året: Du trenger på ingen måter å være A4 eller følge samfunnets generelle strømninger. Eller ha dagens ultimate outfit. Bare det er INNAFOR! Dette har avstedkommet noen tanker hos meg, som for tiden strever litt med å både finne ord og - -å være innafor. Det å lete etter ord har aldri vært innafor i min verden, men har likevel blitt en virkelighet jeg må forholde meg til. Jeg har lært meg å sette kortsiktige målsettinger for liv og leven - og årets valg ble lettt, - å holde seg innafor. Både når det gjelder å holde seg i live og å holde litt leven.

I går ble stortingsmelding nr 26 fra helse-og sosialdirektoratetet lansert; - den første direkte myntet på den framtidige primærhelsetjenesten. Meldingen har fått navnet : "Nærhet og helhet". Innafor? Meldingen er på 196 sider, og undertegnede har på studentvis summert opp 3 hovedpunkter: framtidens kommunehelsetjeneste har en bestilling på å være mer brukerorientert, mer lavterskelorientert og mer kompetent enn før. Minner om at også eventyrsjangeren har en modus operandi på tallet 3.

Skaun kommune, som da er min kommune - har et kommunemotto som går ut på å være "Aktiv og attraktiv". Jeg har for øvrig fulgt med på medias dissekering av kommunemottoer tidligere i år, der Skaun slapp lett unna. Dvs visjonen ble ikke nevnt, den var antageligvis innafor. Hvor havner så denne i lys av stortingsmelding nr 26? Nærhet: Store deler av meldingen fokuserer på barn og unges oppvekstvilkår. Psykisk helse, rus, fritidstilbud (OGSÅ UTENOM IDRETT!!), familierelasjoner og individuelt tilpassede tjenester. Hvor viktig er det ikke at våre barn/prinsesser/prinser/håpefulle/arvinger/avleggere/valgfritt som snart er i flertall i vår skaunske befolkning i hht SSB er med på å utøve brukermedvirkning i praksis? Skaun kommune har en suksessfaktor med satsning innenfor PPT-tjenesten på tjenestenivå, vinterkulturuka på kulturnivå og opptil flere eksemplarer av ungdomsskolelærere som gjør dette til en realitet. Ære være sier jeg bare. Skaun har opprettet familiesenter, opplæringsprogram med "kjærlighet og grenser" i barneskolen og har et godt utbygget tilbud for barn og unge med psykiske problemer. Dette har jeg kjennskap til. Selv har jeg også to barn i barnehagealder. Jeg håper og tror kommunen er utrustet til å bistå meg og min familie til å veilede oss dersom det etter hvert ville vise seg at en eller begge av dem skulle vise seg å ikke "være helt innafor". Jeg har ei jente på 4 som nylig harr begynt å skjønne at jenteaktiviteter er noe helt eget (jfr. rosa, prinsesser, skjørt med mer) - så da ender hun sikkert opp med å bli svært lite ressurskrevende, Selv om min unisex-tilnærming hittil ha avstedkommet opptil flere kommentarer om at hun er gutt, lillebror etc. Vi sier det er innafor. (Det hører med til historien at hun i år skal få rosa joggesko, men det er ene alene fordi det er hennes eget ønske.) I dag fikk jeg forresten bekreftet at min gutt på 2 1/2 år har en litt rå framtoning med klatring, språkbruk og fysisk "hard framtoning". Antageligvis innafor. Helhet: Skaun kommune har etter mitt syn en liten vei og gå for å framstå helhetlig. Her er det mulig jeg driter på draget, men noen må vel stå for det også. Jeg tør påstå at kommunen er begunstiget med stor og bred kompetanse innenfor flere fagområder, samt at mange har årevis med erfaring ¨på mange felt. Vi har "Vi-fester", tverrfaglige arrangementer - men mangler noe på den utøvende handlingen i praksis. Her er det svært lite som mangle for å komme innafor etter mitt skjønn. Differensierte budsjettposter og møtearenaer er satsningsområder her etter mitt skrype skjønn. Kommunereformen står for tur, og høring blant lokalbefolkningen er blitt gjort. Ikke uventet er det størst oppslutning om å beholde kommunen slik den er i dag. Endringer er smertefulle, og spesielt store endringer. Dette avspeiles i undersøkelsen..

I Er vi aktive? Er vi attraktive?.

I Vi er aktive innen idrettssammenheng for barn og unge. Vi har også flere øvrige organisasjoner som har hengt seg på, teatergruppe, dans etc. Mitt håp er at det blir bedre scenelys for den indviduelle kulturyteren i framtiden. Grasrota er for ALLE! Vi er attraktive på boligmarkedet. Rural, men urban. Innafor. Vi har flere med bred kompetanse i kommumal sektor, attraktive for større kommuner og by. Jeg kan sikkert summere flere ting. Men har i en kort vårkveld lyst til å oppsummere med en ting: Dette med å være en stat i staten; Da jeg begynte min "karriere" i primærhelsetjenesten for straks 20(!) år siden, så var det nærmest et skjellsord. En uting. Med min diagnose nå er enhver betraktning jeg står for å annonsere nå en seier..

I For meg betyr " Nærhet og Helhet" å få en stat i staten til å gjøre min kommune - i stand til å gjøre MINE unger i stand til å ikke være helt utafor. I hvertfall ikke hele tiden! Heia SKAUN :-) (anm.red.: beklager evt skrivefeil pga moderat kognitiv svikt)

Romjulsdrøm. Seriøst.

Alf Prøysen skrev i sin tid Romjulsdrøm. Der saligheta var et "bæssmorfang". Drømmen om de magiske nære ting lever fortsatt, og den ene jenta mi blir 4 år rett over romjula i år. Jeg håper hun får med seg tradisjoner hun vil oppleve som verdifulle inn i voksenlivet sitt.

Romjula er kanskje blitt den eneste jula som får lov til å være akkurat der den hører hjemme - mellom julehøytid og nyttår. Når butikkjula starter i oktober, advent starter tidlig i november og selve jula nesten like tidlig, - er det befriende med mellomjulen. Ei lita uke med dovne dager, jobb, lange frokoster og høy pysjamasfaktor. Og noen snap moments. Hvis vi orker å reise oss.

Jeg leste et sted at julen har blitt skjøvet tilbake i tid. Dette har skjedd i løpet av de siste 5 årene. Et sted i løpet av november måned er juleklokken skrudd noen døgn tilbake. Vi snakker om en unison tidsforskyvning der julehøytiden er forlenget i en annen ende av julen enn der den har vært før. I 1979 fikk jeg meg en lillebror. Dette skjedde den 21.januar i 1979. Jeg var nesten 5 år, men bare nesten. Jeg var altså 4 år i romjula. Jeg husker at det kom en telefonoppringning om at lillebror var født. Telefonen kom mens jeg var på juletrefest. Dette var altså den 21.januar, og julelysa brente dagen lang.

Med unntak av de som har adventsstakene sine stående til borti neste solsnu, er det lite juleaktivitet¨å spore på januar lenger. Januar har blitt måneden for de gode forsetter, fuglefôring, vidunderdietter, primula og blankis. Jeg tør påstå at tidligjulen som har oppstått er av det smittsomme slaget. Og jeg tør også gjette på at dette er knyttet til bruk av sosiale medier. I år telte jeg opp intet mindre enn tre -3- stk, som hadde "bommet" på første søndag i advent, og tent adventsstaken ei uke for tidlig. Tilfeldig? Neppe. Dersom smitteeffekten er slik som jeg tror, gjetter jeg på 5-6 premature adventsstaketenninger neste år. Alternativt, slik en løste det i år - staken blir utvidet til ha fem - 5 - lys. Ettersom advent ikke er høytid, vil heller ikke arbeidsmiljøloven gripe inn her. Så da er det bare å forfatte et nytt vers først som sist:" Så tenner vi fem lys i dag, vi tenner det for lengsel, glede, håp, fred og facebook".

That merry snap moment. Her tror jeg vi inviterer andre inn på mye førjulsgærenskap. Inkludert meg selv, bevares. Ved å snappe gavehandel, adventskalendere, luciakostymer, kakedeiger, svibler og slipskledde smågutter - er vi med på å farge juleatmosfæren rundt oss. Ikke lilla, som tidligere - men gjerne kobberfarget, i år. Selv snappet jeg surkålen jeg kokte til julemiddagen, som for øvrig har egenprodusert og halvhemmelig oppskrift. Jeg tok meg etterpå i å tenke at jeg håpet ingen av de mottakerne som sverger til NORA surkål - fant dette som et angrep på deres noe enkle tilnærming til ribbetilbehøret. Eller, Gud forby - at de skulle få usle tanker om den aluminiumskledde herligheten. Jeg lover å aldri mer snappe hjemmelaget surkål. Og jeg lover å dele oppskrift med den som vil ha.

Ja, vi deler. Og dealer. På instagram, facebook, twitter og snapchat - og sikkert mange andre steder jeg heldigvis ennå ikke har oppdaget. Min 13-åring fortalte meg at hun skulle ha ønsket at internett ikke fantes - men at når det nå engang finnes - oppleves det umulig og stå utenfor. Nokså sterkt å høre fra en fersk tenåring. Når jeg først har valgt å delta i sosiale medier, tenker jeg at det jeg deler må tåle dagens lys. Hadde jeg ment det skulle være privat, hadde jeg heller skrevet dagbok. Jeg er av den typen som synes det er greit at det jeg skriver blir lest av flere enn meg selv, derav f.eks blogg. Og, ja - jeg er så naiv at jeg deler bilder av barna. Jeg lar tvilen komme de skumle hensikters forening til gode, og deler det fineste jeg har med andre. Barna mine. Og jeg tenker at de som ikke er interessert bare må scrolle forbi. Akkurat som jeg gjør med hunder, katter og visdomsord.

Jeg vil på ingen måte "ta dem" som forskutterer julen. Felles for alle dem jeg har snakket med som gjør det, er at de ønsker å glede seg lengre over det avbrekket i mørketiden som julefeiringen representerer. Og at de heller vil gjøre det før jul enn etter jul. Jeg tolker dette som en del av den allmenne utålmodigheten og rastløsheten vi opplever i dag, og som nok får glider av snapper og likes og delinger.

Jeg har aldri sett så mange ferdigpyntede juletrær både 2 og 5 dager før jul som i år. Og nei, da jeg var barn var det heller ikke vanlig å vite hvordan det sto til på denne fronten rundt om i de 1000 hjem. Det viktigste er likevel, slik jeg ser det - hvordan vi opplever og formidler tradisjoner innad i familien - og at det gjøres med lengsel, glede, håo og fred. Så får det så være at det også videreformidles, f.eks på facebook.

Mens jeg er på den seriøse fronten, kan jeg avsløre mine 10 julehemmeligheter. 1)Jeg kjøper de aller fleste julegavene i god tid før desember. 2) Jeg dropper rundvasken til jul- dersom noe man aldri har gjort kan droppes, da. 3)Jeg baker to kakesorter til jul og kjøper det tredje. I år slapp jeg unna med to, da jeg fikk det ene i gave. 4) Jeg går ikke på julefester.5) Jeg har hatt den samme julekjolen i 9 år (se punkt 4) Julen starter julaften kl 17, da julen ringes/skytes inn. 6) Juletreet pyntes og øvrig julestas hentes fram på lillejulaften. 7) Jeg har skilsmissebarn, så det hender jeg tjuvstarter lillejulaften på bittelillejulaften,(jfrpunkt 6) men snapper det aldri... 8) Jeg synes Deilig er Jorden er hakket hvassere enn O helliga natt når det gjelder julestemning. 9) Jeg går aldri på ski i julen (ikke ellers heller, forresten) og 10) - jeg har alltid regionens styggeste juletre - og kaster det ut 1.nyttårsdag til offentlig beskuelse fram mot neste solsnu. Sånn omtrent.

Romjulsdrøm. Om jeg skulle falle utpå kjøret, og bli så forsnappet at jeg tar del i juleforskutteringen - så håper jeg at jeg bevarer gleden over den genuine romjulsdrømmen. Den deilige boblen der alt det dovne er lov, mange er delvis avlogget og der en kan være avkledd og uten maske når en vil. Det er helt greit, nå når en er digital julebokk resten av året. God jul!

Kan ikke dy meg

Jeg har fått en smak på den nye hverdagsretten vår- blåkveita. Kveite er feit fisk. Det er et velkjent fenomen at fett smører ganen, forsterker smaker og i sin tur igjen skaper hunger etter mer. Mersmak kan vi kalle det. Smør på flesk het det da jeg var barn. Den gang ment som en liten pekefinger mot overforbruk. Nå har smør på flesk blitt innført som politisk virkemiddel for å flytte kapital fra der den behøves mest til der den behøves minst. Oljefondet gir visstnok best utfaset avkastning via ekstrasmøring i de mest strategiske leddene. De mest strategiske leddene ligger igjen beleilig i nærheten av velfødde, formuende innehavere, eller flanker om man vil. Valgflesket freser, og nå er det rett før ribbetelefonens programsekretær må møte i statsråd. Jommen sa jeg smør.

Nå vet jeg jo at det er kostbart å vedlikeholde opptil flere fritidseiendommer, og Norge er et kostbart land å opprettholde en moderne bilpark i. Bevaremegvel. Og gudskjelov for at flere jeg kjenner/vet om nå får redusert arveavgift, formueskatt og inntektsskatt med betydelige summer. Man er da ikke kjip. Og så ventet jeg, sammen med mange andre- på det forjettede statsbudsjettet der vi leter etter den fordelingsnøkkelen som viser hvordan den frigjorte kapitalen kommer folk flest- til gode. Og jeg glodde og lette til jeg kjente transmaken sto langt oppi halsen. Her fant jeg opptil flere festmåltider og bobler i glasset. Tjohei og skål. Men ufisk har ikke engang blitt veid.

Selv er jeg kvinne, dertil firebarnsmor, og utdannet i et tradisjonelt kvinneyrke. Og så har jeg *grøss*- gjeld. Åja, så er jeg syk. Kronisk syk. I tillegg er jeg innvilget delvis uføretrygd. Synd for meg, sies det. Nå har jeg tenkt å stå i det med min arbeidsevne så lenge liv og helse holder, det er ikke det. Men fundamentet bever under meg. Nattesøvn, motivasjon og pågangsmot kan lutes av mindre. Synd. Også kalt pytt-pytt.

Her hjemme er historien om Bukkene Bruse populær hos de minste for tiden. De er fascinerte av både karakterer, plott og moral har jeg konkludert med. Bukkene Bruse som sender utfordringen videre til broren som er større og sterkere enn seg selv og som derfor kan stå av for en støyt. Ekte kamerateri, kortreist mat og distriksvennlig profil på eventyret. Samferdselsbiten skal jeg ikke uttale meg om, men bompenger er ikke nevnt så vidt jeg vet. Det blir også utøvd vold mot slutten. Jeg tillater meg se litt raust på denne episoden, da det åpenbart er både i selvforsvar og forsvar av andre. Forsvarspolitikk til og med altså. Og Bukkene Bruse fikk lov til å dra til seters og spise seg feite. Tror neppe det var fisk de fant der.

Det kan forresten være greit å friske opp eventyrene, folkevisene, sagnene og sogene. Etter at den "kulturelle gapestokken" kom for en dag noen dager uti statsbudsjettet - kan jeg som sykepleier se fram til mye høytlesning, gitarklimpring og synging framover. Gitar kan jeg forresten ikke spille, men pytt-pytt. Synd for dem som må høre på. Noe har man da lært.

Jeg regner forresten med at alle husker hvordan det gikk med Trollet i Bukkene Bruse? Huttetu. Og snipp, snapp, snute.

Som man roper

Ja, SOM man roper.Kanskje ikke i skogen, men ellers da, mann! Her i huset er det NRK super og Disney Junior som okkuperer skjermen utenom voksentid. Og jeg har mer enn en gang vurdert å sende en bekymringsmelding til Norsk Audiografforbund, om dette forbundet finnes. Jeg antar at både NRK og Disney-konsernet er lite lydhøre for min bekymring. Sendingene går i all hovedsak ut på VM i OL i roping, bæljing, hyling og kaldkauking. Sistnevnte er det verste, for den varer lenge og går ned i tonefall på en pinsom måte over lang tid og kuliminerer som oftest i et drønn. Utestemme praktiseres uavbrutt og all kommunikasjon er konkurransepreget.

Så derfor. Mens andre driver med pottetrening og smokkeavvenning , instruerer jeg i snakking, herunder tonefall og volum. Samt i det å vente på svar uten å pepre intervjuobjektet med repetative spørsmål i ventetiden. Jeg er overbevist om at støyen og hastigheten fra kommersiell barne-TV er med og bidrar til dette. Man kunne jo hive TV'n på dør eller plombere fjernsynsapparatet. Men så upopulær ønsker jeg ikke å gjøre meg. Hva med nasjonal Albert Åberg-barne-TV som sakte og ettertenksom underholdning? Å hviske har blitt en selskapslek man fornøyer seg med under lengre bilturer, og selv da forventes man ikke å holde ut særlig lenge egenlig. Egentlig uhørt Noen ganger føler man seg bare utgammel. Og en smule gretten.

Også vi voksne blir daglig utsatt for høyt volum. Ta nå bare krigsoverskriftene i avisene. Hvilken mat bør du spise for å unngå kreft og hjertesykdommer. Er partneren din utro? Utfyllende sjekkliste på side 56. Hva bør du tjene. Er sjefen din tyrann? Ny sjekkliste. Pass deg for flåtten! Se opp for solen! Dette kan du dø av. De virkelige krigshistoriene, der døden virkelig eksistrerer, finner du som oftest i en notis på side 4 i skriftgrad 7.

Og så har endelig ungene lagt seg og man slapper av med - la oss si - en dokumentar på skjermen. Før eller siden kommer det en pause, og man må hive seg over fjernkontrollen for å dempe lyden minimum 5 trinn. Ujustert risikerer man å få AJAX-mannen på fanget i tillegg til nyvasket hår og skuldre. Tja. TV-selskapene vil benekte at dette fenomenet eksisterer, altså at reklamelyden er høyere enn TV-sendingen. Dette har jeg nemlig undersøkt. Gi meg litt tid, midler og ork - og jeg kan via en randomisert, kontrollert studie bevise at jeg har rett. På den annen side, hvem vil ha Lilleborg Industrier og Head&Shoulders på nakken, enn si skuldrene..

Fra USA ropes det stadig høyere når det gjelder nettopp dokumentarer for tiden. Det meste er ekstremt. Ekstrem rengjøring, ekstreme samlere. Ekstreme samlivsformer og pinlige sykdommer. Nådeløse innkrevere og Verdens dummeste. Man kan anta at honoraret er formidabelt.

Man har da ungdommer også - og der kan vi vel snakke om storbokstaver om ikke annet. Språket er seriøst sykt, og ekstrembenevningene florerer. Mange ganger om dagen er ting de verste noensinne, eventuelt de sykt beste. Faren er jo opplagt at det etter hvert blir vanskelig å skille mellom ting som er ekstremt ille og hva som bare er litt leit. Så nå har jeg et lite prosjekt på gang der også. Nå skal vi ta tilbake de gode, gamle beskrivelsene og berike språkbildene. Jeg gleder meg til ting blir borti natta merkelig og sabla kjekt. Man kan jo alltids håpe. Uansett er jeg så heldig å ha umgdommer som prater og forteller, og det er jeg vanvittig glad for. Eller kjempeglad, om du vil.

I dag hadde jeg en skjellsettende opplevelse. Jeg var søndagsarbeidsenke, og besluttet å ta med de to små på et lekeland på Heimdalsmyra. Sånn rent bortsett fra at det er drøyt kommersielt, så virket det litt forlokkende å kunne betale seg fri for et par timer med avislesing eller noe annet oppbyggende. Der tok jeg feil, gitt. 3-åringen ble riktignok radiomerket og oppsporet ved hjemreisetid - der gikk altså alt etter planen. 2-åringen in spe viste seg å ha litt lengre navlestreng. Og det er kanskje ikke så rart, tatt i betraktning at det viste seg å være hans diskotekdebut. Rihanna og annen lettkleddmusikk ljomet på høytalerne, og fikk diskokula til å dirre. Dette kompliserte mammajobben i høy grad. Mye av mammajobben på et slikt sted er nemlig å skjelne barnegråt og barnevogn fra hverandre, slik at man kan respondere korrekt. Heie når det presteres og trøste når det går skeis. Jeg skrev et forslag til forslagskassa som ble opprettet for anledningen. På en krøllete dieselkvittering anmodet jeg forsiktig om segregering av ekstrastøyen, via f.eks et eget musikk-/danserom. Jeg kunne ikke registrere at andre foreldre følte seg plaget av støyen, så jeg følte meg som et eksotisk dyr. Det er da i det minste noe! Det ble ikke kjøpt årskort. Og popcorn fungerer ikke som øreplugger. Men altså, meget mulig det skal være sånn å ha smårollinger, sesong 2.

De gangene jeg drister meg innpå klesbutikker, skjer noe av det samme. Høy musikk som et bombeangrep fra oven, og den eneste beslutningen jeg klarer å ta er å komme meg ut derfra. Dette temaet har jeg vært inne på før, men det forundrer meg fortsatt like mye at man må overdøve artister for å komme i snakk med en ekspeditør. Jeg foretrekker bokhandelen.

Lyder må man leve med. Dette gjelder både musikk, barnegråt, hundegnål og sirkelsager. Når lyder blir omdefinert til støy handler det ofte om tid og sted. Mange lyder blir støy om natta. Og lyder som konkurrerer blir til støy i den enkelte sammenheng. Støyskader er det største miljøproblemet på norske arbeidsplasser og unge i dag får i tiltagende grad alvorlige hørselsskader på grunn av miljø og livsstil.

Ja, det er luksus å kunne høre at en knappenål faller - selv om etterarbeidet er uønsket. Og privilegert er den som har hørselen intakt og kan høre Mark Knopfler spille Local Hero. Og lykkelig er den som får oppleve babyens første gurgling og latter. Men heldig er også den som har en mann som kommer hjem med 500 par øreplugger i yndlingsformat, så man kan sove natten gjennom mens nevnte mann har halvsovende nattvakt. Når jeg en gang blir rik skal jeg flytte på landet og virkelig høre gresset gro. Og har jeg først blitt rik, så rår jeg på oss ferdigplen. Sportsplengrossister har jeg sluttet å høre på. Vel lytt :)

Kom, skal jeg blåse på

Om man bare kunne sette et plaster på alt som er vondt, og så forsvant smerten. Eller en pille for alt som er ille. Ja, da kunne man leve i fryd og glitter og vinne alle kamper, til nød komme ut med uavgjort - for til slutt å kjede seg i hjel. Riktig. For smerte og motgang er nødvendige onder for å kjenne på helbred, velvære og bedring. Innledende påstand.

Jeg blir nok aldri noen pedagog, ei heller en bollebakemor med fanget full av trøst til enhver tid. Det er mer sånn: "opp igjen", "det går over" og "det skal gjøre litt vondt". På samme måten som jeg finner det absolutt ubegripelig at det ikke er lov å gjøre en feil og at ethvert avvik må skyldes en rutinesvikt. Når ble livet en prosedyre som vi kan melde feil og mangler på i den hensikt å få fasiten i retur?

I media er det en del skriverier for tiden om det perfekte vs det uperfekte. Spesielt mammarollen blir nitidig gransket. Den ene dagen er det ok å promotere rosa villaidyll, abnorme gjærbakster og teselskaper i dukkestuer som enkelte fedre har hatt tid og råd til å snekkere ferdig til sine håpefulle. Og mødrene har lest sine interiørmagasiner og klonet stuen som er nymøblert for 3. gang på like mange år. Akkurat slik at man føler seg utilstrekkelig, men også litt sjalu. Kilde til konflikt mellom mor og far rett før sengetid dette her, shit!, hvor ubeleilig sier far. Han leser hverken blogger eller ukeblader.

Så kommer det modige motinnlegget en tid etterpå, med alenemødre som fråtser i grandis sammen med sine barnehagebarn ved et skittent salongbord (mange her som har salongbord? Jeg har..) foran en tjukkas-TV som er raus med latterboksen sin. Barnehagebarn er i denne sammenhengen barn som tilbringer 8 timer hver ukedag i barnehage, og som ser sin mor ca 3 1/2 time pr dag dersom man trekker fra døgnets sovetid. Klart de skal få grandis! Dyrebare 3 1/2 timer kan da ikke benyttes til ekstravakt på kjøkkenet.
Og i begynnelsen er motvekten befriende. Inntil man kjenner at hjemmeanarkiet blir vel husvarmt og forsyner seg av medfødt samvittighet.

Så er det på`n igjen med vaskebøtte med dobbel dose grønnsåpe og hamstring av sesongens grønnsaker. Etter kort tid er vi i god gammel gjenge igjen der minsten er småredd støvsugeren (skummel gjest som snuser rundt en gang i blant), strykejernet blir dagens attraksjon og sesongens grønnsaker havner i mors matboks, alternativt klint under ståbrettet på Tripp-Trapp-stolen fra Stokke. Som vi for øvrig aldri har malt, slik at den framstår med utforming i varm bøk- sånn stort sett.

Selv leser jeg sjelden ukeblader. Men denne uka har jeg gjort det. Først leste jeg en reportasje om hvor viktig det er å fylle huset med duftminner for barnas skyld. Hjernen vår er slik utrustet, at så lenge den er frisk, kan den lagre flere minner som er tilknyttet dufter enn noen andre sanseinntrykk. Moralen var i alle fall å pøse på med hjemmebakt, sylting og safting og rengjøring. Hvem vil ha ulykkelige barn? Jeg la merke til at lukter ikke var nevnt. Selv kan jeg huske lukter, og ønsker ikke å tro at det gjør meg til et dårligere menneske. Lukten av kreasot og smergel fra uthuset, dunsten av sjaks og spon fra sagbruket og den vidunderlige lukten av nykokt kaffe fra en blank kaffekjel. Og jeg kan love, ja faktisk garantere - at ingen av disse utsondringene ble fabrikkert for å sikre gyldne barndomsminner. Men de gjorde nytten. Jeg håper jeg fikk fram at dette var en reportasje, ikke en artikkel.

Dernest kjøpte jeg Foreldre og Barn i dag. Bortkastede penger, neste gang bli det Kapital. Men altså. Der var det igjen en reportasje om en seksbarnsmor, hun hadde forresten minst to sett av pseudotvillinger. Pseudotvillinger er søsken som er født med mindre enn 18 måneders mellomrom. Jeg har selv to sett med pseudotvillinger. Et annet sted i bladet var det referert til forskning, uten kildehenvisning, som hevdet at foreldre med pseudotvillinger har større dødelighet enn de som klarer å justere aldersforskjellen på barna til 2-3 år. Det er antagelig det perfekte. Men man får finne seg i å leve med det uperfekte, så lenge man lever - og det er kanskje ikke lenge da, slik det framsto.

Tilbake til denne seksbarnsmoren, hennes merittliste innebar å bli ferdig utdannet lege i tyveårene, fembarnsmor på samme tid, lang fartstid som alenemamma i full jobb før hun fikk huket en mann og anskaffet en attpåklatt rett før panikkalderen. Akkurat som jeg. Oh, the irony. Joda, neida. Denne kvinnen var avbildet. Hun så ikke et kvartal eldre ut enn 30 år, men med eldste sønn på 22 år anser jeg denne gjetningen som rimelig usannsynlig. Det er mulig Foreldre og Barn har botoxfilter på fotografiene sine, eller så vil de bare gni saker og ting inn. Jeg sliter med å komme til poenget her, men denne überkvinnen har da også gitt ut kokebok. Jeg summerer: Seksbarnsmor, lege, fortid som alenemor, kokebokforfatter, fotomodell og intervjuobjekt. Hennes bidrag til denne reportasjen var å mane til sunt kosthold via kamuflert kosthold til barna. Ikke si at det heter kål. Kall det Shrek! Ikke si at det er sunt - hurtigmiks det og konditorfarg det rosa. Ikke la barnet få bestemme pålegget på hele brødskiva selv. Pass på at ikke pasta og grønnsaker berører hverandre på tallerkenen, monter gjerne høykarmer for å unngå dette. Og legg gjerne voksduk på golvet ved hjemkomst fra jobb slik at barna kan kose seg med å kutte grønnsaker der, og la de gjerne forspise seg på kålrabi og pastinakk underveis - det gjør da ingen verdens ting. Host.

Vet hun ikke at det finnes apper på nettbrettet som gjør det utrolig mer komfortabelt OG renslig og lage rene festmåltider virtuelt i påvente av kokt pasta med ketchup på?
br/> Jeg fant litt mer støtte i en ARTIKKEL et annet sted i bladet, der det ble referert til studier som jeg kjenner til fra antatt mer seriøse kilder. Norske barnehagebarn får i liten grad lov til å være sinte, viser det seg. Studien påpeker de positive sidene ved sinne, og maner til større lydhørhet for denne type atferd. Musikk i mine guttemorsører for tiden, og jeg antar at dette blir innbakt i første og beste rammeplan for nevnte gruppe. Opp og fram het denne atferden i min barndom. Perfekt eller uperfekt - jeg tror jeg vingler litt mellom aksene gjennom hverdag og helg. Høydepunktet på perfektsiden i sommer var da jeg fikk facebooket et filtrert bilde av fornøyde barn som drakk nykokt bringebærsaft høstet av egen tomt. Bildet fortalte ikke noe om hvordan tomten så ut, stikkord: uferdig. Bildet formidlet heller ikke spytteseansen i etterkant av fotoseansen som foranlediget fråtsing i sur bringebærsaft på mor.

Sommerens mest uperfekte må være undertegnede som ikke klarer å finne 6. giret på jobb og som kollapser i lunchen i alles påsyn etter en dag med sensommerens moderate saksbehandlingsmengde. Ikke facebooket, ikke instagrammet - men herved blogget for de som gidder å lese. Antagelig avvik deluxe i prestasjonssammenheng, men jeg er tilhenger av fasiter der ulike løsningsmetoder presenteres. 30 år til hadde vært fint. Noen ganger ønsker man barndommens magi tilbake, den som tilsier at alt besvær forsvinner når noen kommer og blåser på. Jeg har oppdaget at det ikke er den hele og fulle sannheten, men at duften av nykokt kaffe fortsatt er til god hjelp.

Dagens planer om hjemmebakt foccaciabrød utgikk pga helsetilstanden, men gjenopptas i morgen dersom blodtrykket står meg bi. Og nåde den som tar fra meg pastaskruene og ketchupflaska - husfred overgår både gjærbakst og grønnsåpeduft når denne hjemmearenaen blir holistisk vurdert. Og når det gjelder duftminnene setter jeg all min lit til naturelementene blod, svette og tårer. Og posesnus.

Innledende påstand påpekte litt forenklet at smerte er en forutsetning for helbred, velvære og bedring. Jeg glemte å skyte inn at dette selvfølgelig ikke innbefatter selvpåført smerte gjennom på idrettslige arenaer. Amen.

Selg og spring!

Da jeg gikk i småskolen, hadde vi hver jul en presentasjon for foreldre og lærere i gymsalen, og vanskelighetsgraden på stykkene økte med ansienniteten. I andre klasse skrev lærerinnen et vers til hver av oss 10 elevene som da gikk i 1. og 2.klasse. Dette var en fådelt skole, type tredelt - som i dag er nedlagt. Graden av nedleggingstrussel på fådelte skoler er sånn cirka omvendt proporsjonal med besifringen for fådelingen. En todelt skole vil for eksempel ha en antatt levealder som er kortere enn en firedelt. Litt avhengig av geografi, antall ferister, målform og dieselpriser selvfølgelig. Men tilbake til juleforestillinga. Jeg fikk et vers som jeg pugget utenat, det lød slik: " Jeg ønsket meg storslagent slalomutstyr, men fikk i stedet en pose med plastikkdyr". Så fornøyd var jeg med framføringen min at jeg likeså godt tok den to ganger før jeg slapp til nestemann. Alle 10 versene handlet om julegaveønsker som ikke ble innfridd. I ettertid har jeg vel stilt spørsmålstegn ved det pedagogiske i denne gedigne julenedturen som vi beskrev i tur og orden før vi forlot scenen til applaus og lettelsens sukk fra foreldre. Enten så var det usigelig dårlig gjennomtenkt, kanskje hadde lærerinnen dårlige juleminner som hun ville få utløp for gjennom en stakkarslig gjeng med terrylenkledde snørrvalper - eller så la hun opp til et genistrek av en handling for å foreberede oss alle på den hårde virkelighet som en gang ville innhente oss via eksempelvis skyhøye dieselpriser og giftige plastikkleker. " Voks av deg falske forhåpninger". Lite Vibeke Sæther og mye Scrooge er min voksne analyse av julestykket. I alle fulle fall har jeg tenkt en del på denne forestillingen i det siste. Tilværelsen er lunefull, og forventninger skal man fare varsomt med.

Vi kjøpte oss en ny gammelbil for litt over 2 år siden. Familiebil med 7 seter og stort bagasjerom. Romslig og veldig grønn. Der stopper foreløpig min annonsekladd, for mye må gjøres før jeg kan fullføre en sannferdig annonsering av bruktbilen. Den dagen vi bestemte oss for å selge bilen, startet en omfattende protestaksjon innunder det grønne karosseriet. Det er mulig den tålte dårlig å bli tilsidesatt for en amerikansk drøm. Jeg har innsett at drømmen om å oppleve Amerika ligger langt fram i tid. Den lever, men i mellomtiden får vi hente Amerika hjem til oss. Jeg kan leve godt med å rulle litt rundt på norske fylkesveier med en feit Chevrolet. RV 800 i stedet for Route 66. Vi kan kjøpe oss digre hamburgere på McDonalds og spille Neil Sadaka på full vreng. Innimellom kan vi stikke innom en brun cafe på Klett og la de beholde vekslepengene for karbonadesmørbrødet. Så kan vi ta på oss Raybansene vår og småcruise litt på industriområdet på Heimdal i håp om å få øye på Walter White eller alternativt Dexter Morgan. Alt dette sånn helt passe realistisk i hht norske drivstoffpriser i kombinasjon med voksent sylindervolum. Så jeg bestemte oss(!) for å bytte ut grønn tysker med svart amerikaner. Dermed var krigen i gang.

Det begynte ganske så uskyldig med Webastoen - aka dieselvameren. Store tyskere nøyer seg nemlig ikke med et edruelig klimaanlegg. I tillegg så er den svært misfornøyd med at min arbeidsplass ligger 5 minutters kjøring fra gårdstunet hjemme, den savner Autobahn så den får brent av litt sot. Feilen er diagnostisert og feilretting på gang. Så til forventningene og omkostningene: " Jeg ønsket meg en ny mascara til sommeren, men fikk i stedet en flammevakt" Pris: 300 kr.

Stygge lyder i høyresvinger som ikke Neil Sedaka klarer å overdøve. Høyresvinger i oppoverbakker er verst. Vi snakker indre drivknute og kanskje enda noe mer. Men først måtte vi prøve å bytte dieselfilter, det kunne jo hende det var der feilen lå? " Jeg ønsket meg Ilse Jacobsen støvler, men fikk i stedet et dieselfilter" Pris:800 kr

Dieselfilteret løste ikke saken. Så blir det vel en drivknute eller to etter hvert da. Jeg nøyer meg her med å si at det hadde vært kjekt med en macbook air.

Nå har vi nådd et punkt da vi nærmer oss bilen med den aller største tystnad, og alle amerikanske antydninger blir foretatt innendørs. Just in case. Og dermed begynte dører og vinduer å leve sitt eget liv - sentrallåsstreik. Lekkasje i gulvpanna på førersiden og sperre på drivstoffluka. Protest mot dieselprisene ble utelukket, ny servomotor for førerdøren ble innkjøpt for 300 kr. Det kan man få en3-litring med kjip, grønn, tysk hvitvin for. Ny servomotor løste ikke problemet, så nå spekuleres det på et fuktig kretskort som for tiden framstår som fuktig, irret og nokså uforståelig. Pris; ennå ukjent. Jeg trenger for øvrig sårt til en frisørtime for og få tatt etterveksten.

EU-kontroll står snart på programmet, vi har blitt enige om å ta det som en tur. En såkalt blåtur.

Etter gjennomført EU-kontroll og NAF-test blir det forfatting av annonse til FINN. Vi satser på å få igjen det halve av det vi ga for europeeren for to år siden. Med de investeringene som er gjort siden feriepengene kom på bok kan vi med rette skrive at bilen framstår som ny. Mye nytt. Mye utbyttet. Skjønnhetsfeil på høyre framskjerm med på kjøpet, historien bak vurderes meddelt ved hurtig avgjørelse. Stikkord: høygravid, VG-lista 2012, Trondheim parkeringshus. Fortsatt romslig, fortsatt god turbo og fortsatt grønn. Sa jeg familievennlig? Og annonseselgere kan også få lov til å kjøpe bilen dersom de er interesserte i det. Bilen selges grunnet overgang til amerikanskspråklig bil som tåler litt DAMN. Scheisse!

I mitt neste liv skal jeg bli bilopphøgger i Wolfsburg.

Sannheten er at jeg aldri ønsket meg slalomsutstyr, og plastikkdyr var en favoritt både da og nå. Amerikansk storfe frister mer enn all verdens tyske alper kan man godt si. Men budskapet på juletrefesten kom fram, hemmeligheten var å selge de jordbærene man har - som Stordalen jr lærte av sin bestefar. Og det er mulig at fru Nordli etterlevde samme strategi. Så jeg sto fram. To ganger. Hvor mange annonser jeg må presentere for å få solgt min etter hvert svært dyrebare Sharan- er ennå uvisst. Løp og kjøp. (Evt selg og spring)--

(Red.anm.: innlegget er gjennomlest og godkjent av min kjære mann, som i dette tilfellet også er sjåfør, mekaniker, innkjøpsansvarlig, salgsansvarlig, diagnostikkansvarlig, konge av utvidet negativt ordforråd (fin omskrivning), innehaver av opp- og nedturer,- inkludert høyresvinger. Hans konklusjon er at en ferdig påkostet bruktbil som vi her har presentert frister jo NESTEN til bibehold- selv om den framstår som grønn. HOWDY :))

Myte eller fakta

I forbindelse med årets påske tenkte jeg å foreta en enkel oppsummering av mine erfaringer med en del myter. Dette blir årets påskebudskap fra meg, og kommentarene for stå for min regning. Jeg fikk igjen på skatten, så jeg antar jeg har råd til det.

"Unger liker fisk, bare man bruker gøyale oppskrifter som fiskeburger, anvender hjertepepperkakeformer til å stikke ut fiskekakene og tegner på de øyne, nese og munn med ketchup". MYTE.
Kommentar: fisk har aldersgrense. Mine barn etterspør fisk etter 10-årsalder. Før det er makrellfilet tillatt før de oppdager at det er kamuflert fisk, og en og annen fiskepinnen. Av samme grunn.

"Man får mark i magen av å spise snø". MYTE/FAKTA.
Kommentar: det kommer an på om det er mark i snøen man spiser. I min barndoms aprilvintre forekom det våråmer oppå skaresnøen. Selv om faktagrunnlaget er høyst teoretisk, kan det ikke kategorisk avvises.

"Menn tenker på sex hvert 7.sekund." MYTE/FAKTA
Kommentar: menn tenker ofte på konstruksjon av vedklyvere, og siden det er en komplisert tankerekke av en rekke operasjoner som er teoretisk innfløkte, må det anses som godt gjort å bli opphisset av det. På den annen side,- menn er menn og vedklyvere KAN jo være litt maskulint.

"Ett glass rødvin holder". MYTE
Kommentar overflødig.

"Menn får hardere influensa enn kvinner". FAKTA.
Kommentar: menn er tapre overfor arbeidsgiver, og har imponerende fraværsstatistikk tilnærmet null i heroisk lojalitet til stat og kirke og Gud vet kanskje hva. Statistikken motvektes på hjemmebane i form av konstante hostebyger og stort pastillforbruk.

"Det er ikke så nøye om det blir jente eller gutt, bare det er velskapt". MYTE. Kommentar 1: etter tre jenter er det stas med en gutt, men ikke politisk korrekt å si høyt før det faktisk har skjedd. Kommentar 2: dersom barnet ikke er velskapt etter samfunnets normer, blir det også stas - bare etter en litt lengre tilvenningstid. Kommentar 3: dersom kommentar 2 ikke slår til, snakker vi om TABU snarere enn myte.

"Jeg trenger ikke få igjen så mye på skatten, bare jeg ikke får restskatt". MYTE? Kommentar: Restskatt er innbetaling av forskuddslån fra staten med gunstig lånerente. Økonomer vil derfor påstå at restskatt er økonomisk gunstigere enn tilgodebeløp (tvungen sparing) med elendig innskuddsrente.

"Ett barn er som ett, to er som ti". FAKTA Kommentar: her påstår jeg hardnakket at det er foreldrenes privilegium å påberope seg sannhet eller løgn, derav liberal tilnærming til faktagestalt. Dersom du får røveren over alle røvere som nr 4, er kanskje sannheten at 1 er som 1, 2 er som 2, 3 er som 4 og 4 er som 40. Matematikk er ikke min sterke side, men synsing er. Jeg fikk utover dette et behov for å forske på opprinnelsen av det bastante uttrykket "hardnakket".

"Det må være snø til jul". MYTE. Kommentar: ingen henvisninger til snø eller nysnø i juleevangeliet. Ellers innrømmes det at det er svært personlige preferanser ute og går i denne saken/ikkesaken.

"Man kan få grå hår over natten". FAKTA. Kommentar: fakta: man får grå hår. Undertegnede har mange. Hvorfor i all verden skulle ikke ett eller flere av disse avfargingene foregå mellom kl 24- 04? Det sies ellers at en natt er som tusen år, viceverca i fht relativitetsteorien etc. Ordentlig gråsone vi er inne i her. Dessuten er fenomenet selvopplevd, og dermed litt for subjektivt til faktavurdering.

"Den som først blir fisen var, er fisens far". MYTE. Kommentar: bullshit (ref: storfamilie).

"Ærlighet varer lengst" MYTE Kommentar1: det er med tungt hjerte jeg erkjenner at jeg kan komme lengst med hvite løgner eller overdrivelser. Samtidig kan jeg heldigvis ytre at jeg på grunn av diverse omstendighetene slipper å ty til disse metodene for å nå mine mål. Kommentar 2: jeg har muligens feil nivå på mine målsettinger.

"Det er tanken som teller" MYTE. Kommentar: det var sannhet i min barndom. I voksen alder har det åpenbart seg at det er handlingen som betyr noe. "Det er praktisk med skinnsofa når man har små barn". FAKTA. Kommentar: ingen.

"8 timers nattesøvn er tilstrekkelig" MYTE. Kommentar: 8 timer fra kl 19 til kl 03 på sofaen er deilige, men helsebringende først fra kl 03 til 06.

"Rødhårede kvinner er de mest fyrrige" MYTE Kommentar: i dag har vi Loreal og Schwarzkopf.

"Til sist: pultost er basert på sur skummetmelk" MYTE/FAKTA? Kommentar: sannheten er at jeg er for feig til å finne ut av det. Men jeg har en god vits om det dersom det skulle være av interesse.

Avslutningsvis; jeg håper vi har kommet et skritt lengre enn å ty til avkrysningstester for å havne på viktige standpunkt. Jfr statskirkens utspill til det norske folk den siste måneden. Det livet vi lever, der skiføret vi opplever/avskyr og den sannheten vi søker er så forskjellig- selv om vi alle skulle avvike fra en gitt norm/standard/målsetting. Påskebudskapet rommer tanker for både troende og tvilende. Jeg sender en personlig takk til lokal sokneprest for å ha åpnet både min og andres øyne på en vital og genuin menighet, for en tro som rommer tvil og spørsmål og ikke minst - for en åpen og inkluderende kirke. Jeg har konfirmant i år.

"Ralf Ruckert er en dugende og folkekjær sokneprest" FAKTA undiscutable. Kommentar1: ingen Kommentar 2: Det er lov med framsnakking. GOD PÅSKE :-)

I sukkulentenes tidsalder

Når begynte jeg egentlig å bekymre meg mer over pensjonen min enn studielånet mitt? Det var vel kanskje omtrent på den tiden det gikk opp for meg at enkelte her i huset kommer til å heve barnetrygd samtidig med alderstrygd i en gitt periode. Om noen år. Jeg har ofte fått høre at det å få barn i "moden" alder holder en ung. Vel, min foreløpige konklusjon er at man bare får litt annerledes rynker og skavanker. Og at det er lov å være barnslig litt lenger.

Som moden forelder kan man gi blaffen i rådende utstyrshysteri og kjøre på med forrige tiårs utgave av barnevogn for eksempel. Man kan reservere bruktbilbudsjettet til nettopp, bruktbil. Man kan til og med tillate seg å gi 3-åringen sin ei skive med brunost uten et snev av skam. Dertil kan man la en og annen blunderen gå på kontoen for forglemmelser, listig og praktisk. Jeg husker ikke flere fordeler i farten, men de finnes garantert. Jovisst - man stiller med større tyngde i barneoppdragelse og lek. Havner en på golvet blant duploklosser, fargeblyanter og bleiebarn - blir en gjerne sittende der. Sofaen er reservert til bruk etter kl 19. Dagens trim blir ofte en innendørs natursti i forefallende arbeid blant medvoksne, tenåringer, småbarn, 8 potteplanter,(sukkulenter)en oppvask med evig liv, en skittentøysdunk med forplantningsevner og et vedvarende kokkevikariat. Bare så synd at denne innendørsidretten får så lite kreditt. Nansen og langrenn kan bare gå og legge seg tenker jeg. Og så har man kommet dit hen at det går opp for en at man er en av stadig færre som skriver i pronomenformen "man". Mimring inngår som et daglig innslag rundt middagsbordet. Man har daglige forklaringssekvenser til ungdommen i huset på ord og uttrykk, fenomener som er utgått på dato, og man opprives innvendig av den plutselige innsikten i at dine barn ikke vet hvem Mark Knopfler er. (De vet forøvrig heller ikke hva sukkulenter er). Og en ting til - noen av dine jevnaldrende begynner å se skikkelig voksne ut. Det er da man klamrer seg til sine sjarmtroll, fotograferer og deler herligheten for harde livet og samler gullkorn til en framtidig konfirmasjonsdag. De usjarmerende sider finnes også. Som når man har sovnet på sofaen (etter kl 19), og siden våkner og finner en våt flekk på skjortebrystet. Har man siklet eller er det restmelk fra ammeperioden? Nei, det er om å gjøre å finne en god løsning på det å eldes med en viss stil uten å gjøre ungene forlegne sykt mye. Så vi har kjøpt oss campingvogn. La gå, mange vil kanskje ikke gå god for at campinglivet stiller i en stilklasse i det hele tatt. Hotellferie, lange utenlandsreiser, storbyweekender og opplevelsesturer utkonkurrerer mange ganger campinglivet blant mine jevnaldrende og oppover. Det der får vi ta igjen når barnetrygda er opphørt. Inntil videre stiller vi i åpen klasse tenker jeg. Selv er jeg temmelig fornøyd med å ha kjøpt en doning som er produsert laaangt inn på 2000-tallet. Min første bruktbil hadde samme utgivelsesår som meg selv. Signe kadetten som avled med skroting etter et ublidt møte med propellen på båten til Orkal undervannsklubb en glatt desemberdag i 1996. Alt mens The travelling strawberries herjet på sesongens julekalender med "bøyd propell". Det uheldige sammenstøtet skjedde rett utenfor mølla i Buvika, der varseltrekanten forøvrig var snødd ned. Jeg lærte meg iallefall å skrive skademelding, og De orkdalske dykkerne fikk seg vel gjerne et brådypt cognacglass på Gjensidige sin bekostning. De var nemlig på tur til Trondheim for å få reparert en skjevhet i propellen sin. Det var på den tiden at skjevheter ble skadetaksert. Joda, verden går da fremover også. Og sannelig ble jeg heftet i litt mimring igjen. Makan. Eller Yo. Campingvogn, ja. Det blir jo nesten som å være hjemme når vi er innendørs i bil og i vogn. Trangt om plassen, bleiebarn, oppvask, skittentøy og kreativ kokkelering. Og sofatjeneste fra kl 19. Og så slipper vi faktisk sukkulentene, som er igjen hjemme på vannvogna. Tørrvittig. Men utendørs, da - NAF-boka presenterer Sykkylven, Leka, Vestvågøy og Rauma. Norge for våre tresko og utlandet med dersom pensjonsreformen reformeres litt mer til vår fordel. I noen år av ens liv er det eksotisk med 10 minutters hvile i klappstoler på ei fremmed plen, mens man tenker på parketten hjemme som er møblert av duplo. Det ligger frihet i å kunne parkere i nærheten av et fossestryk og sovne til naturens egen støy i stedet for hundeglam og motorsykkelrusing. Og noen ganger er grillpølse helt ok. Jeg fikk nylig tilbud om å debutere i isbaderbransjen på min nært forestående 40-årsdag. Og, ja- jeg leflet med tanken og lot meg halvveis overbevise etter at alle motargumenter fra min side ble sjarmerende nedsablet i tur og orden, med støtte fra både kunnskapsbasert praksis og nyere forskning. Og et par glass vin. Nå har jeg imidlertid tatt en avgjørelse om å avstå, grunnet min natur. Ikke liker jeg vann. Ikke kan jeg svømme. Ikke liker jeg å kle meg naken utendørs. Ikke liker jeg å fryse. Ikke liker jeg tanken på å pine meg for at det skal "bli så godt etterpå". (Langrenn-kvikklunsj-hypotesen, eller jogging-dusj-teorien) Jeg dusjer og spiser kvikklunsj når jeg vil, og dessuten liker jeg ikke kvikklunsj. Jeg har sansen for overdrivelser, men ser at den tenkte gleden over å annonsere min isbaderdebut for all verden vil drukne i smerte og kaldtvann. Så jeg har tatt det rause valget å forbeholde den gleden til de aktive i bransjen som er i stand til å tenke at det var verdt det etterpå. Enjoy, damer - dere skal være glade dere slipper å se mine åreknuter på nært hold. Så holder jeg meg til grilldressen, Mark Knopfler på anlegget (hva er anlegget, mamma?) og kanskje litt italiensk innslag i rødvinsglasset mitt nå og da. Og da. I campingvogna er det lov- og praktisk med en trelitring. Og til 40-årsdagen min ønsker jeg meg tresko. Løype!

Takk for det gamle---

Jeg har erfart at det er lurt å føre regnskap før man lager budsjett. Derfor vil jeg ta et aldri så lite tilbakeblikk før jeg drister meg til å formulere nyttårsforsetter og desslike. Året 2013 ble et år med ulike fortegn og nyanser. Nå på tampen kan jeg jakte litt på skatter, lærdom og lærepenger.
I 2013 oppdaget jeg at jeg ikke kan forandre verden ved å ergre meg over uforbederlige ting. Folk begynner ikke å bruke blinklys slik at trafikkflyten kan planlegges på forskriftsmessig vis, selv om jeg gauler og svorer (tenkt tilfelle) inne i bilkupeen, heller ikke om jeg skulle være sint kvinne på facebook eller har det som tema til dagens kålrulletter (også tenkt tilfelle). På butikker finnes ingen som helst planverk om å dempe pinaktig høy og dårlig musikk over høytalerne, fordi om jeg skulle finne på å gjøre et nummer ut av det der inne. Det har skjedd. De har vel derimot et eksternt regnskap som forteller at de tjener mer på kunder i Bieberrus enn tilårskomne, mulige klienter som tenker best med sin egen tinnitus i solorollen. Nei, man må gå sine egne veier. Netthandel er en fin ting, da slipper man både medbilister med skylapper og høytalerterror. Og så kan man proklamere en fornøydstatus i stedet for sintstatus, og se - det liker vi!
Jeg liker å tro at jeg ga noen fordommer på båten i 2013. Men noen lever også i beste velgående. Om de da kan kalles fordommer, det blir vel en definisjonssak. Jeg har vel litt større takhøyde for falske blondiner med solariumglød enn før, og det samme gjelder sportsidioter. Og orddelingsfeilprodusenter. Noen fordommer forsvinner når man selv blir en del av dem, andre fordufter når man får nok TV-kanaler å velge i. Atter andre vendes til god underholdning. Praktisk og morsomt. Den store, stygge blå-blå fordommen har derimot festet sin posisjon i livet mitt, og medført at jeg har meldt meg inn i et politisk parti for første gang i mitt liv. Og det på tross av at store deler av 2013 er tilbragt nettopp i/ved/under/oppå sofaen. Og selv om jeg sterkt kjenner mine begrensninger med tanke på engasjement i fht handling, så kjennes det godt å finne en forankring. Et annet sted enn i sofaen mener jeg. Sofaene ble også byttet ut i 2013. Inn med Finn.no og Arv.no, opp på loftet med Bohuskupp fra 2006 og ut av huset og videre i arv med tidligere arvestykke med parkettuvennlige, sylslanke bein. Jeg kan vel konkludere med at 2013 har gitt meg litt mer fokus på gjenbruk, sparing og miljø- og befridd meg enda lengre enn før fra mulige visjoner om bloggaktig hjem, katalogaktig hjem og trender. Bye-bye til ton-i-ton og tilsiktede tilfeldigheter i interiøret, velkommen sittekomfort, mimregjenstander og plastlamper som tåler sprettert. Litt gjerrigere på noen fel, men desto rausere på andre. Heyyy. 2013 ble definitivt det året jeg oppdaget at gutter er ikke som andre barn. Ja, jeg har kledd guttebarnet nakent og lett etter de ekstra girene jeg VET må være der. Her snakker vi alt annet enn "etta låg". Dagens guttebarn har vel gjennomgått en moderne evolusjon, så løsningen må være helintegrert. Ingen ekstraspaker å finne. Trøsten må være at girede barn helt sikkert er begavede barn. At ørene er medlevert som mandagsprodukt, det håper jeg imidlertid jeg kan få foretatt en klagesak på dersom det ikke inntrer en snarlig forbedring. 2013 ble også det året jeg fikk frikort. Og det året jeg fikk flere brev fra NAV enn julekort. Angående julekort må jeg benytte anledningen til å nevne at dette har utgått fra min side siden 2005. I snart 10 år. Og for hvert år som går blir tanken på posering på reinsdyrskinn, alternativt saueskinn- stadig fjernere. Samt at jeg finner delingsfunksjonen på sosiale media like så brukervennlig som posten.no. Ikke til forkleinelse for de som holder standarden oppe og sender fine kort år etter år, langt i fra. Heldigvis fikk jeg en oppsving i bildekortutsendelsen fra heimen i tilknytning barneproduksjonen de siste 3 årene, så jeg får håpe familiens glansbildeære er berget der. Stor digresjon, og digresjoner er viktig i livet mitt for tiden,- bærturer også. Det ER for øvrig sant som det er skrevet av flere, mange ganger før. Å få en alvorlig diagnose GIR en et annet perspektiv på livet. Og navet. Mange ting som har ergret meg før, ofrer jeg lite energi på nå. Jamfør blinklys analfabetisme og ord delings feil (oh, the irony). Livskvalitet blir det heller å koste på seg noen få ergresaker for å få balanse i livet sitt, og ikke få for blankskurt glorie.( Nå er det forresten messing og kobber som gjelder har jeg hørt, så nå er det bare å gnukke av sølvspray og fjerne hvitmaling, damer..) Jeg har i allefall oppdaget i 2013 at full barnehagedekning er en stor løgn. Punktum. Og det at man må ha snø på vinteren for å ha det triveliig (oh, joy), er like ugyldig for meg i 2013 som i alle foregående år. Og at syklister må sykle på bilvei når det er bredere sykkel-og gangvei ved siden av, kommer til evig tid til å være med fullstendig ubegripelig. En annen ting jeg har oppdaget i året som gikk er at dersom man vil gjøre det bra i Quizer, så er man pent nødt til å lese seg opp på idrett. For eksempel begynte jeg å abonnere på avisa Sør-Trøndelag i høst. Etter å ha abonnert på Trønderbladet hele mitt voksne liv, var jeg litt spent på årets adventskalender i Søra. I Trønderbladet var det viktigste å delta (abonnere), og på det premisset innkasserte jeg for 3 år siden en delikat lutefiskmiddag på ærverdige Høvdingen på Melhus. Nå er Høvdingen nedkjempet, men jeg trenger jo slett ikke å bli usaklig. Til saken.I avisa Sør-Trøndelag ble en kjent person avduket dag for dag i god bit-for-bit-bilde-for-bilde-stil. De første dagene gjettet jeg med en viss iver, men denne dalte fort. Etter jul sto løsningen på trykk, og vi googlet fram løsningsnavnet og fant at det var en fotballspiller på RBK med røtter fra distriktet. Jeg må jo si at mistanken om at vi havnet i idrettsland var stor etter vi passerte 15.desember, og den holdt stikk (kjent idrettsbegrep). Nå har jeg jo lovt å ha høytoleranse til sportsidioter mm heretter, og skal prøve å holde det. Kan kanskje legge søndagsturen forbi Knyken neste søndag, det må vel være litt sporty. Men en ting vil jeg likefremt gulpe over,- å nominere idrettsuøvere til KULTURpriser? Forstå det den som kan. Jeg skal fortsette å abonnere på Søra en stund til, en ny sjanse mener jeg alle bør få. I 2013 har jeg lest flere medisinske bøker enn romaner, og i mitt tilfelle er det litt trist lesning. Jeg håper de to nyervervede krimbøkene i anledning julen innehar mindre blodig alvor enn virkeligheten. I 2013 har mine sosiale høydepunkter vært en stk kinotur, i gjennomsnitt 75 turer til butikk/detaljhandel, 20 dager på StOlav, levering/henting i barnehage, oppmøte på helsestasjon til rutinekontroller på barna, 6 familebursdager, to stk sverigeturer med familie, 3 stk foreldresamtaler på skolen, en stk vinkveld og ellers hyppige oppdateringer fra hjemmebane på facebook. Tilgi meg for jevnlig deling av de små i mer og mindre sjarmerende posisjoner, men dette har vært mitt sosiale liv med positivt fortegn i 2013. Jeg minner med det samme om at det er lov å scrolle forbi, slik jeg gjør med hunder og katter og bamser&blomster. Når jeg tenker meg om har de erfaringer, hendelser, opplevelser og læring jeg har gjort i 2013- fint lite å gjøre med de nyttårsforsettene jeg laget ved årets start. Vel var de gode - men det viser seg altså å være vanskelig å bygge vei etter kart. Lettere omvendt. Jeg drømmer om en tur til USA før jeg dør. Om Jacuzzi, gapahuk og stjernekikkert på tomta. Om å komme på konsert med Mark Knopfler. Om et feriehus i Soknedal og om en rød regjering. Men drømmer er ikke nyttårsforsetter. Og de er heller ikke menneskeretter. Så jeg nøyer meg med to forsetter,- å ikke klippe meg. (gratis) Men komme meg i arbeid.(det viktigste i livet mitt for 2014). Og ja, så ønsker jeg å fylle førti- og (fortsatt) være fyrrig og freidig. (Og muligens få plenfrø i jorda og bli invitert på en vinkveld eller to..) Nei, dette tar jo helt av.. Takk for det gamle- og lykke til med det nye :)

Advent - ad hoc

Advent viser seg å være en lang tid for mange, og ekstra lang for de som starter advent i sånn medio november omtrent. Sa jeg oktober? Advent betyr ankomst, og er i praksis en betegnelse vi bruker på ventetiden fram mot jul. Nå skal ikke dette være et sutreinnlegg over sesongtyning, overkosemoseri og det å ta glansen av julen. Nei, vi har hver våre dører å feie foran, kransbekledte eller ikke. Og akkurat som ellers i året så har vi ulike preferanser for når vi foretrekker å fyre av kruttet. Tidlig i forløpet, jevnt fordelt eller oppbygd med crescendo. Og, jeg skal etter beste evne forsøke å ikke snakke om noe som helst kremmeri, unntatt muligens de kremmerhusene noen henger på juletreet sitt. Jeg foretrekker forøvrig Yuccapalmer, hvilket blir årets grøntinvestering i desember her i huset. Utpreget 1-åringsvennlig. Samt at palmer med Betlehemssus, det kan da aldri bli feil? En kan uansett finne litt juleinspirasjon i den opprinnelige julefortellingen, først edition. Jeg tør påstå at dagens desemberkalas har havnet en del derivasjoner unna originalen. Jeg er åpen for å ta feil, absolutt. Men jeg har iallefall tatt meg jobben med å ta en liten granskning av kilden, selveste Juleevangeliet. Skolelærdom, barneforestilliger og julegudstjenester verden over. Evangeliet står seg, det gjenfortelles og forblir en sentral del av vår historie. Og som historie hadde den alle utgangspunkter for å lykkes til og med etter vår tids standard; skildring av fremmed kultur, nytenkning, politikk, religion, overtro, sex utenfor ekteskapet, fødsel utenfor institusjon, lederskap og profeti. Og alt dette genialt sammenfattet i en tekst som en fjerdeklassing klart greier å formidle for den lokale forsamlingen, og ikke bare det- ofte også med tonefølge og i dramatisert form. Suksessformel der, Lucas- det er det ingen tvil om. Tilbake til vår tid, der vi er mestere på å tyne enhver suksess for hva det er verdt. Jeg vil bare minne om at jeg hadde sjakkruter i julekakeboksen min lenge før han Magnus Carlsen vant sjakk -VM. Riktignok ikke årets produksjon, men den kommer nok på plass om en tre ukers tid. Nei, jeg har tenkt litt på hva evangelistene kan lære oss i dag, foruten å legge føringer på navnetoppen for gutter.
"Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall." Allerede her skjærer det seg. Individer av i dag sliter med å forholde seg til befalinger. Anbefalinger er mer pedagogisk riktig og har større gjennomslagskraft hos massene. Manntallet har imidlertid klart å beholde sin posisjon, faktisk gjennom flere likestillingsnemnders levetid. Og til tross for at Oh store Autokorrekt har større tro på Mandal enn manntall.
"Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria". For det første, Kvirinius må være et særdeles lavfrekvent innslag på navnetoppen så vidt jeg har fått med meg. Og landshøvding, vel - det kan kanskje være en parallell til fylkesleder i Senterpartiet? En uredd kar med klare appeller for framtiden og markeds grøde ser jeg for meg. Ikke rart han ønsket en grundig opptelling av detaljistsiden. Jeg har vel større problemer med å se for meg mine forfedre som Sydenfarere med billett til Syria. Men kan hende slapp de unna med en svipptur til Mandal?
"Og alle la avsted for å la seg innskrive, hver til sin by". Se, der kom forklaringen. De slapp tydeligvis unna med en skarve bytur, uten behov for hverken solfaktor eller nødpass. Og nokså beleilig kom dette sikkert i desembermåneden også, høyst forenlig med litt sosiale akevitteter på ferden. Vi må huske på at dette var på en tid da nordmenn blotet mer enn de julet. Det ble ofret mat og drikke, det ble massakrert og det ble fordrukket og forspist. Akkurat som på et moderne norsk julebord, når jeg tenker meg om.
"Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn". Her har jeg få anmerkninger, bortsett fra navnet Maria- som imponerende nok har holdt seg stabilt på den kvinnelige navnetoppen siden den gang. En fin gest til en sterk kvinne, som på denne tiden måtte tåle å vente barn med en annen enn sin trolovede. Dette var sikkert tøft nok, selv på en tid da sosiale medier ennå ikke eksisterte. Å havne i juleevangeliet måtte forresten ha kvalifisert for rekordmange "likes" hvisomatte osv mm. "Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget". Jeg vet ikke de opererte med termindato på den tiden. De opererte ganske sikkert ikke på termindato, keiser Augustus aldri så mye. Og i Betlehem var det kanskje heller ikke så farlig om kvinnen var vårbær eller ikke heller? Å bli født på julaften var vel like så fint som å bli født i april på den tiden og på det stedet. Men termindatoen ble litt beslaglagt for ettertiden, det er få planlagte induksjoner lagt til 24.desember. Det mener jeg bestemt. Det omtalte herberget hører vi stadig om i dag også. Ofte benyttet når man ikke får plass, ikke passer inn eller sjaltes ut av noe. Jeg har forøvrig blitt bønnhørt tett inn i adventstiden i det herrens år 2013, min førstefødte sønn (som også er min sistefødte) har fått fast helplass i herberget. Eller i Hølberget om man vil. Og vi ville. Når krybben er tom, bites hestene. (Gmlt norsk ordtak) Klar relevans her også, hvis vi samteller esler og hester. Havrespisende hovdyr, fin alliterasjon. Vi kjøper den. "Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine". Skiftordninger i primærnæringen hadde de altså på den tiden, men vi vet forsvinnende lite om hvordan datidens arbeidsmiljølov innvirket på lønn og arbeidsvilkår. Jeg tør ikke prøve meg på gjetninger engang, dette er helligbrøde. Jeg tviler til og med på at den godeste landshøvding Kvirinius hadde full kontroll her. En kvalifisert gjetning rår jeg likevel på meg; debatten om strøing vs salting var relativt smal. Noe som må ha gitt rom for gode forhandlinger på andre områder. Og uansett, Gode gjerninger utførte de disse gjeterne, i selve oppkjøringsfasen til pinnekjøttsesongen. "Med et stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang" Crescendoet i juleevangeliet ligger definitivt her. Herligheter, hærskarer, budskap, glede, frelser, lovprisning, Herren, Gud og engler. Selveste essensen av evangelie og budskap, og for hellig til å halvharselere over. Min opplevelse er at dette lever i advents- og juleforventningene våre også i dag. Enten vi venter på å finne frelse eller om vi bare gleder oss på å la julen skylle inn over oss med alle dens annonserte herligheter. Knapt rundt noen annen begivenhet har vi laget oss et slikt tradisjonsvelde. Vi ønsker å feire julen i reprise på alle plan, år etter år- med barndommens jul som den absolutte malen på JUL. «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.» Selv de som er kirkegjengerne kun i julen, har denne strofen klart for seg, i både tekst og tone. Og mange er de. Julekirkegjengerne. Fine i tøyet og høytidsstemte. De har sin tradisjon, og jeg tipper at de oftere har pyntede juletrær enn yuccapalmer. "Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem". (Luk.2.1-20) Slutten på juleevangeliet forteller om gjeterne som ønsket å finne bevis for det de hadde hørt, og det gjorde de ved å skaffe seg selvsyn. Anløp til empirisk forskning her. I tillegg opptrådte de som informanter til barselkvinnen og barnets stefar, og selv om budskapet ble møtt med undring - kan det sies at dette var en tidlig pekepinn på hvor viktig det er med informasjon. Dette var før informasjonssamfunnet, og da Maria gjemte alt dette i sitt hjerte, var dette lagring vel så god som enhver minnepenn. Vi må huske at dette var lenge før hjertenes inntog på displayet. Resten av evangeliet er basert på tro, og det er gull. Den som vet alt og intet tror, bærer på en fattigdom. Jeg foretrekker i grunnen juleevangeliet som det er. Jeg har selv vært fjerdeklassingen som har lest det med høytidelig stemme i min barndomskirke. Jeg hadde stivede krøller ( et par timers tid), verdens fineste hjemmestrikkede skjørtdrakt som viste seg å klø, så min mor satt oppe natten før og sydde i silkefor i skjørtet. Når man går opp kirkegolvet i skjørt med silkefor så har det en lei tendens til å krype. Men teksten bar og det ble jul. Og Deilig er Jorden fra menigheten etterpå gjorde like stort inntrykk som hver eneste gang den høres. Jeg tror så mange av oss finner glede i julen fordi det er så mange innslag av ekthet i den, vi finner fellesskap, vi viderebygger tradisjoner og vi TROR på den. Du kødder ikke med julen! Og et sosialantropologisk eksperiment på Facebook med ytring om å glede seg til utjuling - det trenger ikke å falle i nåde. Så heretter tier jeg helst om at jeg venter til julehelga med å pynte til jul, at ungene får tikroners sjokoladekalendere før jul, og at vi venter med PAKKENE til jul. Men jeg skal visst ligge veldig lavt med opplysningen om at jeg er ferdig med julegaveinnkjøpene for lengst. Det har jeg nemlig hørt er uhørt, så lenge før jul. God adventstid og finn din juletone :-) #juleevangeliet #advent #kalender #pakker #tradisjon #herberget #jul #julegaver #kirken #manntall #gjetere #yuccapalmer #forskning #facebook

Når klær får etternavn

I kraft av å være mor, kvinne og lesedyktig, har jeg de siste månedene fått med meg at enkelte ting i tiden er svært brennbart stoff. Nå snakker jeg hverken om nylon, angora eller akryl, som alle på ulike måter har fått mediefokus den siste uka. Selv om alt dette sikkert brenner villig nok med litt næring til bålet. Neida. Jeg har oppdaget vikingarven i de norske middelklassekvinnene. Fellesnevneren er bortfall av folkeskikk og utbredt bruk av utestemme på Facebook. Og hva er det som utløser dette? Jo, noen av oss (nordmenn, kvinner) har såpass god økonomi at vi (de, red.) kan være hjemme i årevis etter mammapermisjonen, vi (de) kan ha vaskehjelp og barnevakt for å kunne prioritere slitsomme shoppingrunder og treningstudioøkter, og ja- så kan vi (fortsatt de) kjøpe merkeklær til sine håpefulle med prislapper som snakker til deg i storbokstaver. Dette er ikke Viking'ish må vite.

Jeg har selv måttet ty til barnehageplass til mine ettåringer i tur og orden (fire ganger i tallet) for å komme i jobb og tjene til livets regninger. Stakkars meg. Eller.. av og til/nokså ofte - har jeg sendt en medlidende tanke til medmødre som går glipp av morgenkaffen med kolleger, faglige diskusjoner med voksne, et klart skille mellom jobb og fritid, gleden av å hente hjem de små til intense ettermiddagstimene og muligheten til å utbasunere TGIF. Og å vinne i vinlotteriet til helga, juhuu! For ikke å snakke om barnas lykkelodd i form av barnehagedager som kryr av kompiser, varme voksenfang, fellesmåltider og realityshow hver dag. Av og til må man velge seg sine egne sannheter som passer i ens liv. Ihvertfall når man er utpreget dårlig på bollebaking, er null interessert i interiør med dertil egnet blogging og dertil har fått dosen sin av Nestle og trasskartlegging. Kunsten med min lommebok er da å bli god på å være til stede der jeg er til enhver tid. Det er med andre ord en tid for drifttsbudsjett og en annen for duplo og lekser. Det er ganske lett å bekjenne seg til sin egen sannhet, inntil ytringsfriheten slipper fram noen iherdige bollebakere. Det irriterende som bollebakende gjør er å mene at boller er for alle. A la, "if they don't have bread, let them eat cake". For den som er oppvokst med Asbjørnsen og Moe, er vi vel så komfortable med å spise gråstein. De gråsteinsspisende skal arve verden, og hvetemel er vel slettes ikke særlig bra for blodsukkeret heller. Jeg er slett ingen profet, men jeg tar en kvalifisert gjetning på at forskjellene mellom bollebakere og gråsteinsspisere vil øke litt i tiden som kommer. Så mitt råd i dette tilfellet er å la bollebakere bake boller og gråsteinsspisere spise gråstein. Mitt neste råd er å ta stilling til gitte problemstilling etter sin egen situasjon som man kanskje må leve lenge i landet med. Tredje råd: husk innestemme. Vaskehjelp og barnepass. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har kjent på behovet flere ganger enn det er såkalt politisk korrekt å erkjenne. Fra barnas perspektiv er det vel ok å lære seg normer vedrørende skittentøysvask og ryddighet i tidlig alder. Kunsten å sortere er heller ikke oppskrytt. Å glatte til ting kommer i grenseland kjenner jeg, og når det kommer til oppvask så kjenner jeg at jeg sliter skikkelig. Det hører definitivt ikke med til livets regninger her i huset, men jeg må ta på min kappe, på mitt husholdningsbudsjett - å lære ungene at dette håndheves på ulike vis på ulike adresser. Innen husarbeidsgenren så øver jeg fortsatt på innlæring av innestemme. Min evt misunnelse til andre som har råd/prioriterer denne husholdningsposten må omdirigeres til respekt for egen toleranseramme for husrot og eneboligkaniner. Med tanke på det faktum at jeg ville lagt ned ca 5 timers husarbeid før ekstern finpuss, må jeg konkludere med at dette er en lett kamel å svelge i disse enorme kamelslukingstider. Mitt råd her blir derfor å omdefinere husbråk og husrot til noe norsk-reality-aktig som må bekjempes/overvinner. Det finnes alltids en kvikklunsj eller en appelsin der framme mellom de sju blåner ett steds. Eller en laftet hytte å vinne, eller noe i den dur. (Pssst: med innlagt vann, wifi og elektrisitet, men ikke skriv det på Facebook). Merkeklær. Mine minste barn har alltid merkeklær, de. For det meste Lindex. De produserer nemlig fargerike og nokså kjønnsnøytrale klær til en rimelig penge. Hittil har jeg måttet fretexdonere en anselig mengde tøy fra Lindex, etter å ha vært brukt av to barn i gråsteinsspisende oppvekst. Og til barnehagebruk. Tja, har de mistet litt fasong kanskje, - eller har de blitt litt blassere i fargen etter mange runder i vaskemaskinen (internt vasket tøy, vel å merke).. Tja, det er mulig at redusert syn på høyre øye er en velsignelse. Vi har iallefall på nåværende tidspunkt ennå ikke mottatt en eneste klage fra innehaverne. De har forøvrig høy kompetanse på varsling når det gjelder kløe, trengsel, væte og andre komfortmomenter. Kompetansen når det gjelder å skille klienten fra hveten når det gjelder merker er foreløpig nokså fraværende. Jeg ser imidlertid en tendens til at mine eldste barn er mer på fornavn med fornemme aktører. De er ikke i barnehage lenger, og nettaktører har større innflytelse enn tante Janne i barnehagen. Og det oppleves som ganske synd. Og havner i et annet kapittel enn dette, da det omhandler noen andre vikingstrider. Jeg er ingen asket, langt i fra. Mine små har smakt på både Kavat, Nøstebarn og Reima. Middelklassenavn altihop har jeg funnet ut etter siste ukes informasjon om blingluer til 700 kr og parkdresser til 5000 kr. Selv er jeg mest begeistret for hjemmestrikk og husflid, men da kommer man fort i et grenseland mellom komfort og luksus som er vanskelig å definere. Akkurat som gass på hytta. Eller solcellepanel. Den store utfordringen til Vikingen, eller dagens nordmann: hvilken strid skal man velge. Eller hvilket gode. Hvilken nøtt ønsker man å knekke. Som i alle gode eventyr så ønsker man å formidle en moral og en happy ending. Det er ikke lett, og det skal det heller ikke være. Jeg velger å se på disse utfordringene som folkeeventyr. Skildringer av levd liv i den tiden man har fått tildelt. Og de avspeiler den tidsepoken de utspilles i. Når blir egentlig tilgang på goder et spørsmål om verdivalg? Og når blir den samme tilgangen er spørsmål om preferanser, estetikk og økonomi? Sistnevnte ofte sterkt formbart av kapital og tilgang. Førstnevnte vel så mye av oppvekst, læring og tilbrakt tid i bruk av glansemiddel på vaskerommet. Så slår jeg likevel et slag for den innestemmen som barnehagen har frontet. Som kan si oss et og annet om å la andre ha eksotiske og opprykkspregede garderober, uten å la det ta glansen av egne Lindex-klær. Og i god norsk, tradisjonell stil kommer jeg med en innrømmelse til slutt; nå strikker jeg så smått på noen små Mariussmåplagg, i rød VIkingragg av alle ting. Selv om det sikkert finnes blå statusrik kamelull der ute et sted. Måtte ungene ta det som en mann. (Eller noe annet norsk.). Snipp, snapp snute.

Åreknuter

Skjells år og alder er det noe som heter. Det viser seg nå at jeg er kommet dit. Jeg ser for dårlig til å se om jeg har fått skjell, men skjeller desto mer uten å skjemmes. Jo, jeg er definitivt der. Og jeg merker liktornene blomstre når siste innkreving fra statens lånekasse ligger og boltrer seg i postkassa sammen med et slående tilbud om pensjonssparing. Hastebudskapet er klart, det er om å gjøre å ikke gå ut på dato. Det er rett og slett ikke lønt, som en onkel av meg pleier å si.

Et sikkert tegn på alder er at man opplever at garderoben sin lever i sykler. Enkelte av plaggene har vært moderne, deretter umoderne - for så i siste instans å bli kult retro. Det sikreste tegnet er imidlertid når du kan stille med tidløse plagg. Jeg har imidlertid ikke privilegiet av å bruke denne metoden, da jeg kun har tre typer plagg i min garderobe. Gravidklær, ikke-gravidklær og sparsomt med finklær. Ytterst marginal interesse for fashion og mote får ta skylden for dette. Så da får jeg finne meg andre innfallsvinkler for datering.

En gang i mellom forviller jeg meg inn på City syd. Gaver, utstyr og rekvisitter man ikke får på nærbutikken, dere vet. I allefall, på City syd får jeg stadig påminnelser om alderen min. Det er bortimot påfallende. Som den gangen jeg skulle kjøpe herretruser med gylf og måtte ta i bruk kroppsspråket for å forklare hva dette fenomenet var for noe. På en herreklærbutikk, jeg gjentar - på en forretning for herreekvipasje. Ungdommen i butikken (heretter kalt jyplingen) viste tegn på forlegenhet da det gikk opp for ham hva jeg var ute etter. Nope, noe sånt hadde de altså ikke. Det hører med til historien at jeg fikk tak i solide gylftruser etterhvert, på Dressmann. Der har de nemlig en egen serie, smal sådan,- kalt Vintage. Der fikk jeg de(n). LOL. En annen gang skulle jeg kjøpe en greasepresse. Jeg fikk tilbud om både syltepresse og slankepiller før jeg ga opp oppdraget i urbane strøk. Greasepressa fikk jeg forøvrig tak på hos lokale Anker etter stengetid. Det er mulig jeg blander alder og urbanitetsfaktor her nå, men jeg har en sterk følelse av at alder og ruralisering har en sammenfallende vekstkurve. Og si meg ikke i mot, selv om jeg tåler det bedre enn noensinne, statistisk sett. Jeg har lenge ønsket meg Svarte-Per-kort. Her er det sannsynligvis nostalgifaktoren som slår inn for fullt (aldersbetinget). Jeg tror nemlig ikke at den yngre garde er like begeistret som meg for skitne, ulykkelige gutter, strenge skomakere med Hitler-bart, tykkfalne konditorer og pripne skolefrøkener. På forespørsel på egnet detaljhandel på City syd, fikk jeg til svar: Svarte-Per, er det et halloweenkostyme? Hallo... Senere på dagen kjøpte jeg et par julegaver på en annen forretning der inne. Jeg ble spurt av jyplingen om det skulle pakkes inn. Nei takk, det kan jeg gjøre selv svarte jeg. Hvorpå han pustet lettet ut og svarte, det var dritbra, for jeg suger på innpakking. Hvorpå voksne meg svarer tilbake - er det virkelig tillatt i arbeidstiden? Rødmende Jypling sender stillfarende med brosjyre om supertilbud på Dovremakko, takk for den. Serr. Jeg er evig takknemlig for den videreutdanningen jeg har tatt i geriatri, eller aldring, eldres helse og velferd som det ble kalt for enkelhets skyld. "Selektiv optimalisering med kompensering" (Baltes, 1990) går forhåpentligvis ikke i glemmeboken før rullegardina går ned for siste gang. For å kompensere for tap av krefter som truer selvbildet i eldre år, velger vi et snevrere livsområde og forsøker å optimalisere funksjonsevnen innenfor dette. I praksis har dette for meg bla omfattet det å begrense utfartsområdet og øke fartsgrensen etter beste evne. ROFLMAO. I dag er revidert statsbudsjett lagt fram av de blå-blå. Selv er jeg temmelig rød, men prøver etter beste evne å nullstille meg for endringer. Det jeg har fått brakt på det rene så langt er en skattelette på noen hundringser, en moderert NRK-lisens på noen tiere, økning i barnehageutgifter og farvel til den kronen vi unnet dem som trengte det mest. Jeg kan leve godt med speedos, Halloween og en avleggs garderobe. La meg bare få lov til å ha rettigheten til å etterstrebe gylftruser, Svarte-P(h)er og..(pssst, ikke si det til noen- Aurlandssko...) Hvis du MÅ si det til noen, - grønne eller røde Aurlandssko :)

Matnyttig

Mat må man ha. I helga fikk jeg for meg at jeg måtte ha florabrød. Dette syndig, gode brødet fra barndommen som bestemor serverte med smør og sirup på, og gjerne med ingefærøl til. Brunt utenpå og hvitt inni. Her snakker vi høykarbo så det holder. Himmel for et grådig godt minne! Så la vi i vei i 7 lange mil til min hjembygd for å sikre oss litt av gullet, som var annonsert reoppstått i anledning bygdadag. Allerede før vi kom til brua, som anslagsvis ligger 400 meter fra utsalgsstedet- ante vi uroen. Noe var absolutt i gjære. Uryddig, ulovlig og uvettig parkering. Innfødte alle veie i skjermluer og med lite mimikk. Eventuelt intern mimikk. Uro ble snart til uråd da gubben kom tomhendt ut fra bakeriet. Tombola. Noen hadde glemt fordelingsnøkkelen og kjøpt ti florabrød i slengen. Ti! Dette skulle visstnok ikke bli mitt daglige brød.

Skuffelsen lot seg ikke overmanne helt ved et passe heftig McDonalds-måltid da vi ankom mer urbane strøk igjen. Men sulten ble stilt og med litt ingefærøl til kunne jeg nesten kjenne dåmen av geranium. Hos bestemor måtte man spise et eller annet. Minste måls standard ved nekting var et glass brus. Og bestemor bakte. Salig er minnet om hennes særegne oppvarming av garderobekaldt bakstermel. Rett inn i mikrobølgeovnen med melet, fortsatt oppbevart i melboksen. Som forøvrig var en prangende metallboks med fargerike hanefigurer på. Av merket Sætre. Det var som nyttårsaften hver eneste gang. Fullt fyrverkeri inne i mikrobølgeovnen, gnistrende og spraking et stjerneskudd verdig. De var litt urolige av seg disse melboksene, var hennes forklaring. Minner. Jeg har alltid likt å lage mat. Sauser og supper, kjøtt og fisk. Potetretter og tapas. Og helst uten oppskrift, iallefall bare i bakhånd. Men så er det en ting jeg suger på, som ungdommen har begynt å kalle ting jeg ikke fikser. Her handler det da ikke om drops, men om gjærbakst. Og da i særdeleshet storbrød. Storbrød i mine bakstenever har blitt pannekakelignende småbrød. Å, joda. Jeg har mottatt mange råd om gjærtype, temperatur på bakevæsken (gjærsuppen), om hevetid, oppattelting og fandens svigermor. Så la jeg da prosjektet storbrød på hev i ca 15 år. I det siste har jeg fått lang, ufrivillig hjemmetid. Ideen om storbrød tok form, og en dag fant jeg meg selv i sving med å blande gjær, vann og mel i en diger maskindings. Så har det seg slik at jeg har noen glemmeøkter, og denne dagen tok jeg en durabelig økt av det slaget. Så fikk jeg da oppleve å se en gjærdeig som hadde jobbet seg utover bakebollen i løpet av økten. Tok en ny langøkt under siste heving, og det endte altså med tre stk storbrød liggende på kjøkkenbenken til gubben kom hjem fra jobb. Da hadde jeg altså satt deig ca kl 9, og brødene var avkjølte og klare til frysing kl 15. 6 timer på 3 storbrød, altså snart regnet 2 timer pr brød. Det var en som ble glad for hjemmebakte brød, men om det var verdt det? Hvis vi tenker verdiskapning, må jeg si et klart nei. Jeg kunne kjøpt meg fri fra jobben på REMA for 75 kr. Og hatt brød lengre, da disse hjemmebakte forsvinner i valgløfters hastighetsorden. Men den totale innsikt(ing)en ble ikke så aller verst. Det ene går på følelsen av å gå i sine formødres forkle. Så har du tilfredsheten rundt matbordet. Deretter en usigelig trang til å fotografere herligheten og dele den på instagram med et passende sprøtt filter. Til slutt har jeg lært at mange ulemper kan vendes til fordeler. Det som egentlig er er utslag av redusert hukommelse kan taes til inntekt for økt tålmodighet. Noen ganger er det helt ok å mele sin egen kake. Her i huset er det gubben som baker flatbrød og lefser. Det skal han få lov til å fortsette med. Sånn ca en gang i året går det med et dagsverk til å sikre godsakene, julefreden samt heder og ære. Jeg minner om at ett storbrød er kalkulert til ca 2 timers akkordjobbing. Jeg tror det er grunnlag for tarifforhandlinger. På vei til McDonalds møtte vi forøvrig en ambulanse med sirener og blålys i retning der vi kom fra. Og vi var alle skjønt enige om at i Soknedal satt det nå en eller annen stakkar som hadde spist seg fordervet på florabrød. Signe maten :)

Inn på teppet

Jeg har i den siste tiden vurdert å opprette en håndarbeidsblogg. De er i vinden, er passe lodne, passe hvasse og har appell. Det kjennes nokså behagelig at man har tatt vurderingen, da har man iallefall gjort noe. Jeg fikk en gang høre at det er tanken som teller. Årene har imidlertid lært meg at det var en forskånende løgn. Det er handlingen som teller. Det man gjør. Og noen tar den helt ut i form av handel, også kalt shopping. Med null fullførte håndarbeidsprosjekter inneværende år, og like mange påbegynte- fant jeg at det er vel tynt å opprette en strikkeblogg, om man aldri så mye tenker på det. Men så har da livet vist meg en annen sannhet også, nemlig det at det går an å gjøre en vri. Jeg går heretter for vridd vrang.

Jeg har blitt en hattkaill i trafikken. Det handler hverken om testosteron eller hodeplagg, men om trafikal atferd. En gang i tiden holdt jeg faktisk foredrag om hodeplagg i Børsa/Viggja bygdekvinnelag. Jeg strikket luer over en lav sko, eller helst over et frossent hue. Jeg var i stand til å snakke i så store bokstaver at hatten passet, noe det heldigvis har vært sjelden bruk for. Ørevarmere hopper jeg lett bukk over i snublestil i denne omgangen. Men noen ganger får man hetta.
Det er lett å få hetta når livet griner litt til en i form av en uønsket diagnose.

Jeg har fått diagnosen MS, Multippel Sklerose. Og dermed er man på sitt livs kanoferd. Det er ikke noe barneskirenn. Eller jo, det også- for et ikkesportslig orientert medlem av staten Norge. Et medlem med null sans for ekstremsport og utholdenhetsøvelser. Så står man der plutselig med olympiske utfordringer hvert minutt av dagen. På tide å lære seg spillereglene. Intet overgangsvindu i sikte. Ikke så mye som en lusen lusekofte. Jeg er ikke spesielt vant med å lete etter ordene. Heller ikke med å buse inn i glassdører og koke tørt på komfyren. Det som tidligere var glattstrikk kan fort bli en vrangbord. Og det som nå er et mønster kaller noen opprekkingsprosjekt. Fanden ta all klostersøm og hardangeraktivitet, her er en ekte trønderutfordring. Falden må tilpasses enhver rundpinne og heklenål. Og hovedborden må fortsatt være fargerik og iøynefallende. Kanskje litt blond? Når hjernen må finne seg i forsinkelser i meldinger, kan man jo alltids la seg bero på hentemasker, noen knuter og en og annen perlemaske. Men de fleste masker må avfinne seg med avsløring og avfelling. Ikke akkurat noe drømmescenario, men man kan kanskje håpe på gullrekka? I Norge er heldigvis livsveven slik at man kan sette oddsen på avkastning i form av livskvalitet, helse og økonomisk gunst i form av at man faktisk er født, nærmere enn hva man kan/skal dø av. Gyldnere har den innsikten aldri vært. Jeg nevnte visst at jeg gikk for vridd vrang. Det er heldigvis lov å ombestemme seg i staten Norge. Det er veldig fint med opplegging, og det er også veldig flott med venstrestrikking for den som er rammet av høyrelammelse. Dette ble visst en håndarbeidsblogg likevel, jippi :))

Nyanser

Nokså ofte snakker kvinner i koder. Det kan være tilforlatelige ting som sies. Men du skjønner at budskapet var av en annen karakter av måten det ble sagt på. Eller av tonefallet. Eller av det som ikke ble sagt. Mine eldste døtre har fattet poenget forlengst. En sms uten smilefjes tilslutt resulterer i følgende tilbakemelding: "er du sur, mamma? Hva mente du EGENTLIG med den meldingen?" Menn har derimot jevnt over et mer avslappet forhold til smilefjes, eller avstumpet vil jeg kanskje si. Og til punktum, komma, semikolon og tegn generelt. "Gikk det bra på møtet i dag?" spør hannen. "Ja" svarer jeg. Tystnaden varer og varer. Kvinnelig utålmodighet vokser og gjør vondt. Han må da begripe at han må innfri og komme med oppfølgingsspørsmålet. Jeg avrundet jo det "ja'et" med en romslig semikolon. "Jaha", brumles det endelig i et lett spørrende tonefall. Det var da noe. Nesten så jeg kunne ane tre prikker bak det utsagnet. Jeg får endelig berettet hva som egentlig skjedde, og hvorfor, hvem, hvordan og med hvilke følger. Med nok replikker til å fylle en episode av Hotel Cæsar. Tror jeg. Dagen etterpå sender jeg ham en sms med spørsmål om han vil ha pizza til middag. Etter et kvarters pinefull venting på svar, plinger det inn et "ja". Uten så mye som et punktum bak. Det ble ikke pizza den dagen for og si det sånn. Så presterer han kunststykket å bli paff når det står blodpudding på menyen i stedet. "Jeg forstod det slik at vi skulle ha pizza jeg?"Nå nei. Det serveres ikke pizza uten smilefjes eller i det minste et stakkarslig punktum her i huset. Men det distinkte spørsmålstegnet kvalifiserte til både sirup og bacon.
Det handler jo om nyanser.
Av og til blar jeg i et ukeblad eller en reklame som er myntet, les: forskuddsfakturert - på oss kvinner. Og jeg skjønner plutselig hvorfor store solbriller er så moderne i den samme målgruppen. Store deler av den kvinnelige befolkningen har jo punget det hvite ut av øyet sitt (og mannens) på - nettopp - hvitmaling. Det mest kostbare i denne prosessen er som oftest jakten på den riktige hvitfargen. Den hvitfargen som gjør deg lykkelig, som gir deg snille barn, god nattesøvn, brukbar avkastning på aksjefondene og heder og ære fra andre kvinnemennesker. Jeg har til gode å høre hanner som sier "næh, det var en aldeles nydelig hvitfarge, kan jeg spørre om KODEN"? Nei, for det er kvinner som snakker i koder. Pluss at jeg har veldig få hvitfarger å by på i mitt eget hjem. Jeg går for farger. Det tok en stund før jeg skjønte at chi var en hvitfarge, og ikke en japansk tesort. Og jeg kan med all tydelighet se for meg årsmøtet i JOTUN i 2007, der en av evt-sakene endte opp med å bli en gedigen, økonomisk suksess. "Hva med å trashe Cafe Latten, vi må overbevise ca 52% av befolkningen om at den er en skitten affære som må overmales strax?" Stående applaus og kalkylene snudde omtrent over natten. Nye fargekart uten farger overhodet greide å hjernevaske maledamer og kraftvaske vegger og tak som plutselig framsto som skittentøymøkkete affærer mens kaffen ble kald. Lady for the ladies. Deres neste fargekart heter visstnok "hvite løgner". Jeg husker et gammelt malingsspann som sto i uthuset i min barndom. På utsiden smilte en Jotunmann til meg med et skjelmsk MonaLisasmil. Han så nok inn i framtiden, den godeste Jotunmannen, pengeglad som han sikkert var. Det sies jo det, her i landet er det menn som sparer, investerer og tjener penger. Mens kvinner kjøper mat, klær og maling. Det man alltid må ha på lur i det vellykkede hjem, semikolon - egg, smør, kaffe, sjokolade over spann med hvitmaling. Jaja, mannen kan jo like godt dra ut og jobbe litt overtid mens hunnen arrangerer "Perfect Home" party. Jeg tittet i en katalog derfra en kveld også jeg. Jeg kan trygt si at der var det ikke spesielt fargerikt. Hvitt i mange fasetter, så hvitnyansert kan jeg vel koste på meg å si at det var. Noe brunt, sort og dristig grått. Men det serveres jo både kaffe, kaker og sosiale kaffebrød ved slike anledninger, så man kan sikkert si at mangfoldet blir representert likevel. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg snart ble ferdig med dette huset. Jeg drømmer om å komme dithen at jeg kan sitte henslengt på en irrgrønn divan, med bestemors kaffekopper pådekket på det brune, arvede bordet. Som ikke er overmalt, og som bærer på minner. Få av mine minner er hvite. Mange er brune, orange, grønne og mønstrede. Så konstaterer jeg at det kanskje er like bra at jeg lever her med prosjekter både i for- og framtid. Livet er ikke sort/hvitt, jeg har blåmandager, og innimellom slenger det inn en rosenrød dag. Så har jeg de grå, og de håpefulle lyseblå. Riper i lakken forekommer også. Så lenge norske menn jobber overtid for å opprettholde de perfekte hjem, kan jeg heldigvis kuppe Finn.no under "gies bort mot henting". Har til gode å se at noen gir bort et spann med hvitmaling, men det lever jeg godt med. Jeg snakker nok best i FINN-koder. Signet være teak, finer, respatex og Finn. Og John ;-)

Glanstida

Ble firebarnsmor over natta, blir ikke alle egentlig det? Ikke firebarnsmor kanskje, men over ei eller annen natt? Den natta skjedde det 9 minutter over midnatt. Det var i tillegg slettes ikke planlagt, joda - gutten var absolutt med i planene, men timingen var ikke hans sterke side. Så han fikk en tidlig strafferunde med pustehjelp, kuvøse og sondeernæring. Og da kan jeg si at denne bloggen ble lagt et eller annet sted. Ikke på ei hylle ihvertfall, for de har jeg så få av. Og oversikten desto bedre. Vekkprioritert er nok et brukbart ord. Det siste halve året har vært en øvelse i repetisjon, og rutine, rutine, rutine. Mammapermisjoner fåes i mange glansgrader. Høyglans i starten, deretter litt engleglans og muligens litt hjerter og gyngehester. Etterhvert begynner glitteret å drysse litt. Og glansbildene er enten revet ut av boka av 2-åringen, tegnet på med kulepenn eller brukt som rømningskandidater til sofapartyet. Det daglige partyet som arrangeres med leftovers fra dagens meny, sceneteppe av brukte gulpekluter og musikk fra ipoden som er fastlåst på gangnamstyle ellernoesånt. Vi er kommet over i mattfasen hva glansgrader angår. Og matt er ganske praktisk, så til ingen forkleinelse.
Neidamenjoda. Kan bli greit å ta opp tråden fra september i fjor, den ligger nemlig her ennå. Et sted oppi alt det kaoset som råder på hjemmearenaen. Det er mange som sier, velment -for Guds skyld velment, - at aktive barn er en velsignelse. Sikkert riktig både utviklingsmessig, pedagogisk og politisk. Nå er jeg hverken utvikler, pedagog eller politiker, så rår på meg å slå et slag for aktivitet under kontroll. Og gjerne også med fjernkontroll inkl volumkontroll.
Alle bør ha en visjon, også for hjemmebanen. Etter en for lengst tilbakelagt karriere på løpebanen ( vi snakker cooperstesten i 1989, der jeg strøk med GLANS) -- så tillater jeg meg å ha en litt annen variant. Det er ca 42 prosjekter som skal gjennomføres før huset "framstår som moderne", som salgsannonsene ytrer. Og selv om vi ikke skal selge, så hadde det jo vært fint å late som..så kan man legge ut de reneste prospektene på Facebook, instagram eller hvor det nå måtte være. Akkurat nå er de best egnet for snapchat og den analoge glemmeboken. Hvor ville jeg hen med dette. Jo, kan komme til å bruke bloggen som et virkemiddel for framdriften. Min jobb er uansett mest som planlegger, innkjøper, økonom, ommøblerer og fotograf. Og lottospiller. Kanskje jeg kan klare å blogge ferdig listverk, maling, veranda, grovkjøkken, flere lister, møbler, lysthus og jacuzzi. Og kanskje noen få m2 med plen, ikke for mye. Grasrotandelen, var ikke det noe, plentilskudd. Tror jeg skal melde inn Felleskjøpet til norsk tipping.
Sånn. Da fikk jeg laget et lite komma i bloggen min, kommer tilbake på ordentlig når jeg finner en brukbar fjernkontroll, får avklart glansgrad og ikke minst når vi får en barnehageplass. Født for tidlig til at vi får den permisjonen vi har krav på og for sent til å få barnehageplass. Allerede skal han måtte lære seg at ingenting er bra nok. Og som en del av den germanske befolkning må vi vel finne oss i at timing er viktigere enn sunn fornuft. Tør ikke blande bondevettet inn i dette, da får vi bare beskjed om at dette må vi lenger utpå landet med, og da aner jeg ikke hvor vi havner. Eller, det aner meg - og det skremmer.
Det er forøvrig godt med litt ekstra y-kromosomer inn i familien, da diverse x-kromosomer for det første er i overtall, og for tiden har en tendens til å gjøre litt x-tra ut av seg. Men som min mann sier når han skal sitere budtavla : "du skal herde din far og din mor".
Etter herding kommer lakkering har jeg hørt, så da får vi vel glansen tilbake..

Rengjøring og redebygging, DEN følelsen...

Tidenes floskur har nettopp rengjort lokalmiljøet her, og dermed kom jeg på tanker om diverse aspekter innen fagfeltet rengjøring. Jeg har intet fagbrev på dette området, så det dreier seg nok en gang om synsing og til tider ren gjetning. Jeg hadde nok forresten strøket uten glans til fagprøven i renhold, uten at det plager meg nevneverdig i hverdagen. Flere diagnoser og symptomer har innhentet meg den siste tiden, men støv på hjernen er heldigvis ikke et av dem. Det holder i massevis med støv og annet um (uidentifisert materiale) som egentlig er innen rekkevidde, men som kompliserer hverdagen til en høygravid kropp. Gravidtrim? Nei, her holder det i massevis med de daglige utfordringer som hjemmet byr på hver eneste dag i form av innendørs hinderløyper, kombinertøvelser og mer eller mindre sjarmerende anløp til rytmisk gymnastikk. Presiserer at jeg her tenker på den krevende øvelsen inn- og uthenting av kopper fra oppvaskmaskinen. Øvelsen omfatter også bestikk, glass og tallerkener, men grenen omtales som koppvask der jeg kommer fra, uansett skaffnad på koppene.
Flere ganger har jeg også måttet utdype hva jeg snakker om når vi har med ei kopplørv å gjøre, enn si ei øvermelørv eller ei gølvlørv. Etter å ha flyttet ca 7 mil på meg, hadde lørvene blitt til tuer. Jeg har fortsatt lørver. Og for å gjøre en aldri så liten avstikker fra temaet, så har jeg fortsatt lugger også, selv om naboen har labber eller lubber.
Selv om vi er flest lekfolk innen renholdsfaget, går diskusjonene innimellom varmt, evt lunkent - om grønnsåpas plass i rengjøringer.Skal man ha i såpe eller vann først, bruke hansker eller ei og velger man mopp eller vaskestav. Å blande litt grønnsåpe i Ajaxen er nesten som å banne i kjerka, men det lukter sabla godt. Hvis man tømmer i såpa før vannet får man masse skum, og det gjør vaskingen en smule mer morsomt rett og slett. Hansker snyter en for litt "skrytevaskeeksemhender", så å droppe de kan være en motivasjonsfaktor i seg selv for oss deltidsrengjørere. Mopp er genialt, men hvorfor bytter forhandlerne ut patentet på vaskehodet når moppen endelig begynner å bli innvasket? Ren svindel, spør du meg! Hvis jeg skulle gått til ren streik, eller i det minste lock-out på noe renholdsfelt - så måtte det bli innen klesvasking. Skittentøystampen(e) formerer seg i en utrivelig fart, og inneholder sabotasjemateriale. Dette kommer i form av tekstiler som skal bløtlegges og håndvaskes, tøy med aparte farger som venter på likesinnede før det vurderes som økonomisk forsvarlig å kjøre ei maskin, duker (Gud forby), skumle ullplagg - og den aller største gruppen - klær som ikke er skitne nok til å vaskes men som ikke er rene nok til å legges i skap - og som dermed ikke har noe mer naturlig tilholdssted enn i skittentøystampen. Vips, så omdefineres de som skitne, og blir dratt med i den store sentrifugen. Tøymykner og tørketrommel er også et par stridstema har jeg avdekket. Personlig synes jeg at ingenting er bedre enn et tynnslitt, hardt, raspende, luftttørket håndkle for å tørke legemet etter rens. Men nå handlet jo ikke dette om personlig hygiene da. Tørketrommel er for det første kostbart både i investering og drift - og er også fysisk plasskrevende. Daglige konfrontasjoner med lofilter er heller ikke en favorittsyssel her i gården. For ikke å glemme å sette pris på den positive bieffekten av opphenging av vått tøy, senere nedhenting og deretter sortering og sammenbretting av alskens tekstiler. Uvurderlig for en ødematøs og frontlastet skapning som ikke har overskudd og/eller tid igjen til å ta timer i rytmisk gravidgymnastikk til kvelds. Nå slapp jeg å dra inn lystfaktoren her ser jeg, og det passer meg helt utmerket slik bekkenet mitt krangler for tiden. Redebygging er det noe som heter, og jeg tror nok jeg er litt rammet av det for tiden. Brått ble det viktig å få en del ting på plass. Rom etter rom blir istandgjort, julegaver er handlet og lister er skrevne. Men selve redet mangler, så i dag ble gubben sendt av gårde til hjembygda for å sondere seng. Blått sengesett med ugler er ferdig innkjøpt, kunstig tilskitnet via plassering i skittentøystampen (sabotøren), og venter tålmodig på blå make før vask. Nå kom jeg forresten på nok en sabotørkategori,- førstegangsvasketøy. Troskyldig innlemmet sabotasje i denne dagens første vaskeromsøkt som bød på en finurlig blanding av kombi, hinder og rytmisk. Når man har blitt varm i trøya kan en fint bruke kortformer innen sportsterminologien har jeg funnet ut. Puh! Redegjøring kan i en del henseender handle om noe annet enn famileforøkning. For eksempel det å gjøre rede for saker og ting i det offentlige rom. Til dette innhentes en del ispirasjon fra vaskerom og kjøkken har jeg lagt merke til. Ofte hører vi om offentlig oppvask, og skjønner at det er en publikumsrettet konflikt og redegjøring av skyldspørsmål i demokratisk ånd. Å gjøre rent bord hører hjemme i konkurransesituasjoner, og da er vi farlig nær sportsverdenen igjen. Ja, jeg er ballredd mm - ingen grunn til å legge skjul på det. Å feie for egen dør er en virksomhet de fleste av oss har et forhold til, og ofte er sopelimen og dens naturlige rytter nevnt i samme slengen. Av og til må vi sette alle kluter til, noe jeg ikke er særlig tilhenger av da jeg foretrekker lørver. Å gå for lut og kaldt vann er litt gått ut på dato, og sier ikke meg så mye. Mannen min har omdøpt fenomenet til å omhandle det å gå for varmt og kaldt vann, men såpass må man kanskje forvente av en energimontør? Vi er definitivt inne i varmtvannets tid. Her forleden ble jeg et øyeblikk satt ut da jeg leste nettnyhetene. Ovreskriften var:"Overgangsvinduet er stengt!" Med forrige vindusvask friskt i minne forsøkte jeg å finne mening i dette. Tolags- og trelags glass, hengsler og husmorløsning. Etter å ha lagt hodet i bløtt en stund, konkluderte jeg med at vi måtte ha med nok et sportsuttrykk å gjøre. Og ganske riktig, vinduet var adoptert av fotballfolket. Inn med dommeren, ut med kua. Skam på husmora som har gnukket og gnidd, vasket og renset, fuktet og skylt, polert og vasket. Borte er kongstankene om skryteeksem og grønnsåpejuks. På banen kom overgangshonorar på størrelse med det samlede julebordsbudsjettet til NASM (Norske Autoriserte Spyttslikkende Moppeforhandlere). Lumpent vil jeg si, og definitivt et skittent triks. Neste gang jeg ser en møkkete fotballspiller med ei lærkule som forsøker å komme seg gjennom et vindu, skal jeg forsøke å spraye ham med Stiff. Definitivt. Det var noe annet den gangen min nå salige farfar gikk på utpågang til min salige farmor. Opp en stige, inn et vindu, med grammofonspilleren godt fastgjort på ryggen. Grammofonspillere er en smule større enn mp3-spillere, og er "ofannjslige" i fasong og utforming. Dette var før husmorvinduets tid. Jeg tør påstå at det var en større bragd å kapre min farmor på denne måten enn å gjøre milliongevinst på å skifte arbeidsgiver og hjemmebane. Og uten den bragden hadde jeg ikke kunnet sitte her og spekulere på alt og ingenting. Nåvel. Jeg håper vannet går på beleilig vis (les: utover stuegolvet) før det bærer av sted til sykehuset denne gangen også. Da blir det iallefall golvvask til jul her i huset også. DEN følelsen..... ;)

Ferieloven og ferielovnader

Så kom den forjettede sommerferien i hus i år også. De fire ukene i året man skal klare den ultimate prestasjon å samle krefter til å utføre den opphopning av arbeidsoppgaver som har funnet sted på den hjemlige arena siden forrige sommer - og disse to begivenhetene skal samkjøres. Altså, avslapning og jobbing i full symbisose. Og helst bør de såkalte vær(av)gudene spille på lag. For (av)Guds skyld - glem IKKE fotballterminologien når man skal gjøre poeng av noe. Noen spilleregler må man da sannelig ha i bloggverden også.

Det kan være en utfordring å komme i havn med prioriterte oppgaver i oppgraderingsøyemed med en 1-åring i hus. Prioritering: sørge for mat, rene klær og fordypning i pekebok kontra isolere ferdig rom i kjelleren som skal bli soverom: Hjemmeseier. Investere i takplater og parkett kontra nytt regntøy, sandkasse og John Deere-traktor: Borteseier. Og oppi hele prioriteringsdebatten gakker man hen og sørger for vedlikehold av problematikken med oppstart november i år. Pluss moms, da det påbeløper behov for nok et soverom. Neste års ferieplaner er lagt på is, dvs feriepengene holder til en ekstra kroneis pr person pr dag sommeren igjennom. På bakgrunn av inflasjonen kunne sikkert kroneisen gjort seg mer kostbar i navneveien, men man er da litt overbærende med slike bagateller i ferien. Jøss, ja-  i ferien er det meste lov. Bamsemums  på onsdager, kontinuerlig natterangling på tenåringer in spe og spontane utskeielser på alle mann alle. Ferieloven, heter det visst. 1-åringen i denne huslyden har spesialisert seg på en av paragrafene i ferieloven: "Det er lov å gjøre rent bord". Det kommer ikke fram av lovteksten at rent bord i denne sammenhengen medfører direkte urent golv, men en annen paragraf i ferieloven slår fast at slikt ser man mellom fingrene med i perioden 20.juni-20.august. I kveld oppdaget vi en ny aktivitet som har gjort seg gjeldende med forankring i denne paragrafen, nemlig "liggende buffet". Ikke særlig sjarmerende riktignok, ettersom det i dette tilfellet dreide seg om en halv pose potetskruer som fant veien under en sofa. Men som tydeligvis var like innbydende og appetittvekkende på målgruppen uansett. Når jeg tenker meg om har jeg observert liknende lovtolkninger på diverse gjesteopptredener på utesteder i et tidligere liv, på langt eldre målgrupper. Tenker da på puber, Kiel-ferga, hytteturer med all inclusive etc. Og "å gjøre rent bord" i denne sammenhengen dreide seg mer om dansing på bordet, uheldige ølglassveltinger mm. Forkortelser har forresten kommet for å bli, btw.

Ferien er tiden for de store lovnader. "Da skal vi få råd, da skal vi få tid og da skal dere få lov! " - må være den mest presise lovteksten jeg kan oppsummere. Snakk om å kjøpe seg tid/penger og skape forventninger! Noen ting passer seg ikke i ferien. F.eks å bli syk. Det er ille å være syk, evt pleie syke barn i en dyrebar ferieperiode. Velferdsstaten Norge koster på seg rettigheter til erstattet ferie for den som er så heldig å ha et fast stillingsforhold og som er uheldig å råke ut for 100% sykemelding i ferien sin. Nok en norsk lov i praksis, - aldri gjør noe halvveis! Det er visst typisk norsk å være god (dvs å gjøre noe 100%). Det tar seg også dårlig ut å være bleik etter ferien. Da har man enten vært uheldig med været, vært syk eller vært innestengt. Aldri en sjel som påpeker at man kanskje er genetisk forutbestemt til å holde seg innen den tandreste delen av den nordiske skalaen. Den som hovedsaklig er forbeholdt de rødhårede, og som enkelte av oss andre må forhandle oss fram til. 10 minutters soleksponering på Hunderfossen tidligere denne uka resulterer i fortsatt nakkeflassing og andre antiattraktive feriesubstantiver på undertegnede blogger. Feriemusikk høres i tide og utide, sommerplager med og uten gnagsårplaster. Ferielektyre i praktisk paperbackforpakning forgyller sommeren sammen med sommerpils (for noen), spekemat (for noen), jordbær og softis. Hurra for nypoteteten som ennå ikke er demonisert for gravide, kun for lavkarbere. Forresten, det heter vel ikke nypotet lenger. Ferskpotet er den NYE betegnelsen som vant fram etter diskrimineringsprinsipper. Hurra for Norsk Språkråd også, som tok livet av Blodappelsinen i den samme krigen som Rødappelsinen gikk seirende ut av. Saftigere påskekrim skal man lete lenge etter. Skal tro hvor lenge svartebørsen, gulerøtter og dødsonen får bestå i ordforrådet. Tabuer kan også nevnes om man tør. Å legge ferieplaner på is er ett av dem. Og det dreier seg IKKE om å parsellere feriepengene inn på ekstrarforbruk av sandwich eller pin-up. Jøss, hvilke assosiasjoner man kan få av is-slikking...familieuoverensstemmelser er et annet. Relativt lange ord er også fortsatt tillatt, unntatt i wordfeud - alltid. Afterski og aftersun. Veletablerte begreper. Etterferie betegner den perioden som mange ønsker seg for å komme i balanse etter sommerferien. La oss be en bønn. Kjære velferdsstat, gi oss rettigheter til å avvikle en myk oppstartsuke etter ferien med følgende privilegier: starte arbeidsdagen kl 9, og avslutte den gjerne sånn i 14-tiden. Lag det slik at vi slipper unna matpakkesmøring, og sørg for at noen andre tar seg av levering og henting til barnehage denne uken. La oss i denne uken få vårt daglige brød på døren, vi snakker da om kjøkkendøren. La lønnen tilsvare full arbeidsinnsats, selv om vi tillater oss etterferiemodus tom torsdag, som etterfølges av sedvanlig fredagsinnsats dagen derpå. Legg gjerne inn en avspaseringsmulighet i den særdeles vanskelige overgangen fra onsdag til torsdag, evt torsdag til fredag. Ovale weekender er da fullt ut lovlydig, og må da være samfunnsnyttig uansett - med tanke på fredagsinnsatsen?? Amen. Eller, God sommer, evt Ha en Riktig God Sommer! Hilsen Huslyden Rise/Bjørnaas :) (smilefjes)

Bebudelsesdag, herunder dekkskifte

Skinnet bedrar er det noe som heter. Om dette er et fenomen som inntreffer etter at bjørnen er skutt er uvisst. I såfall er vi farlig nære en bjørnetjeneste, og det er ikke ønskbart. Hvis man holder seg til alminnelig tjenestevei blir det bare blåbær å holde seg i skinnet. Maria bebudelsesdag sier meg at det er flere som har hatt problemer med å holde seg i skinnet enn det historien vil innrømme. Hadde en viss donor holdt seg nettopp til skinnet, ville bibelhistorien hatt et tynt grunnlag. Maria bebudelsesdag var opprinnelig lagt til 25.mars, og ga navn til den dagen engelen Gabriel kom og "bebudet" Jesu fødsel. Om det har seg slik at Gabriel hadde en særdeles god oversikt over Maria sin syklus, så kan jeg forstå at han kom og ga henne ett og annet tipset. Dette var tross alt før eggløsningstestenes tid. Temmelig nøyaktig 9 mnd senere ble iallefall Jesusbarnet født. Beleilig nok på selveste julaften. Bebudelse, bedrag eller behag - alt ettersom. Markeringen av bebudelsesdagen varierer med påskefeiringen har jeg funnet ut. Akkurat som med tidspunktene for omlegging av vinterdekk. "Av med vintergummien!" var kanskje det som ble bebudet Maria og en anonym donor. Dermed var bjørnen skutt, skinnet ble dratt og Jesus ble født. En drøy parallell kan hende, men ikke kunstigere for meg enn at datoen for omlegging til sommerdekk varierer med opp mot en måned i dette langstrakte landet med breddegrader fra 3 verdensdeler. Vi kunne like gjerne sagt: "omlegging til sommerdekk er tillatt fra 3. mandag etter 2.inneklemtdag i inneværende år, dersom dette skjer i flukt med truende streik fra minst 2 organisasjoner, - og etter å ha behørig dokumentert på facebook hvor lei man er av årets første vinter. (Ja, for det kommer minst en til - på slutten av året). Da først kan man finne fram sommerdekkene og legge om for første gang, men selvfølgelig - det er lov å bruke sunn fornuft. Sunn fornuft integrert i reglementet, jovisst - vi er da nordmenn. Et folkeslag som dyrker sunn fornuft i ett og alt fra å la unger ligge ute og sove i barnevogn, spise appelsin som renner nedover hendene i 5 minusgrader med liv og lyst- og som bader sommers dag i vann med temperatur på 16 grader og påstår at det VARMT!. Nei, altså, å sette en dato for hver landsdel, eller evt la fornuften styre fra starten av - ville vel være utenfor all fornuft. Det beste er å forholde seg til månens lune. Månen heter luna på latin og henspeiler på galskap. I denne sammenhengen er det ikke at apropos en gang, om noen skulle la seg forlede til å tro det. Ikke så mye som en dekkoperasjon her i gården. Bebudelse, hva er forresten galt med befruktning?

Er det å være bedugget hakket mer sjarmerende enn det å være beruset? Bedagelig er mindre forringende enn bedervet og bedrøvet er litt mer sørgmodig enn bekymret. Beleven, beæret og bereist havner på plussiden, det samme kan man ikke si om begredelig, belastet og bedriten. Beleilige benevnelser bibringt bebudelsesdagen. "Jomfru" Maria jubilerer for tiden 1.trimester i kirkeåret, noe som antageligvis symboliseres med kvalme, sære matlyster og humørsvingninger i liturgien. Med befaling, bestilling og begrensning i fokus. (les: kommandere donor til å kjøpe tress-is kl 23, amokvirksomhet på div nettsider og finurlige måter å opptre avholds på i festlige lag). Sånn går det når kjeppen skal stikkes andre steder enn i hjulet. Jajamennsann. Muligens er kirkekaffen utbyttet med urtete, hva vet jeg.

Jeg slipper å bruke sunn fornuft i år, jeg har nemlig omgått regelverket ved å anskaffe meg bil med piggfrie dekk. Astma- og allergiforbundet har tatt en solid seier over distriktspolitikken som ønsker å ha piggene ute og som vil bruke norsk bondevett. Norsk bondevett, det er saker det. Ingenting slår bondevettet, kanskje med unntak av folkeskikken. Og som oftest er det utenfor folkeskikken man har mest bruk for pigger. Dersom man likevel havner utpå en åker eller desslike, er det som regel ikke uvettes langt til nærmeste bonde med egen traktor med kjetting. What goes around, comes around. Bevingede ord med gestalt.

Begeistring er en egenskap man lærer å beherske med årene. Frydefull klapping over en velfylt bleie avløses etterhvert av diskrete avstikkere til det glade hjørnet uten resultatrapportering. Hemningsløs fråtsing i godteskåla reduseres til skapsniking når man tror seg usett/uhørt. Grundig kommentering av medmennesker i offentligheten blir avlært, det samme med sekundærtygging av tyggegummiklyser. Alt det morsomme forsvinner gradvis, og manisfesteres på tidlig tenåringsstadium gjennom den gjentatte frasen: "Kjeeeedelig". Og at man lager moroa selv, er blitt en sannhet med modifikasjoner etter at all virksomhet som innebærer håndheving av verktøy er regulert i en eller annen forskrift og hjemmebrenning er forbudt. En del annen moro har rett og slett aldersgrense.

I en tid da alle og enhver fortjener ethvert gode de har, er det å bevilge seg noe alminnelig praksis. Fredagen er den nye lørdagen, mandagen den nye søndagen, onsdagen er den nest beste lørdagen osv osv. Og så har vi jo jammen meg torsdagskveldene også, og det må nesten være på høyde med en fredagskveld ettersom fredagene har antatt lørdagsstatus. Det hender seg jeg skriver lørdagsgodt på handlelappen ennå, men jeg tror enkelte har vansker med å forstå hva det innebærer. Derfor har jeg denne uka gjort hverdager til hverdager og forhåpentligvis blir helga helg. Jeg har til og med lært meg hva TGIF betyr, og vil på ingen som helst slags måte avstå fra den gleden fredagsfølelsen gir. Jeg vil likevel påstå at denne følelsen ikke har grobunn dersom man ikke ellers har følelse med hverdagene og grasrota. Grasrota, huff - der er vi nesten inne i bondevettet, den sunne fornuften og folkeskikken igjen. Lov meg bare en ting, den dagen jeg sitter i en snøskavvel og spiser appelsin - den dagen er jeg ikke berettiget til å inneha samtykkekompetanse. Drister meg avslutningsvis til å ønske alle sammen en god helg in spe! :-)

 

 

Påske og poteter

Etter å ha manøvrert meg litt fram i blogglandia, fant jeg ut at det er en utbredt praksis med bloggpauser. Så da la jeg inn en sånn en. Svært mange blogger har overskriften "bloggpause", og mange har som innhold og målsetting å fortelle leseren at man egentlig ikke har noe på hjertet for tiden. Jeg tok dette til etterretning og har heller tidd litt. Jeg var over middels heldig med at bloggpausen falt sammen med en ellers hektisk periode i jobb og privatliv. Og når jeg nå bryter tausheten, er det ikke fordi jeg plutselig har så mye fornuftig som må meddeles andre, - men først og fremst fordi jeg måtte sjekke om jeg husket passordet. Fornuft kan ellers ytres på en god del andre arenaer enn bloggen. *kremt*.

Mange har temablogger. Tja, nå står jo påsken særdeles beleilig for tur. Og interiørbloggere småfortviler litt over denne høytiden har jeg merket. Gult er ikke alltid kult. Påskeremediene blir derfor hvite, grønne, rosa og tildels lilla rundt om i norske, hvite hjem. Jeg legger på min knallorange, selvvevde påskeløper på mitt mørkebrune salongbord med rak rygg og hevet hode. I år som i fjor og årene forut. Påsken ser forøvrig ut til å bli en gedigen opptur i år, i og med at snøen har forlatt oss, og ja - jeg godter meg! Påskegodter meg, som seg hør og bør når smågodtet kommer på tilbud 2 uker før påsken begynner. Og påsken begynner på skjærtorsdag. I år som i fjor og alle år forut. Litt palmesus på søndagen før påske gjør ingen forskjell, dagene fram mot skjærtorsdag er uansett hverdager. Herlige hverdager.

Ikke er jeg glad i kvikklunsj, jeg synes laange frokoster med bløtkokt egg er mange hakk bedre. Og appelsiner gjør seg best innendørs med  varmtvann og andre bekvemmeligheter innen rekkevidde. Jeg ble forøvrig ikke født med ski på beina, og det har jeg senere tatt konsekvensen av. Truger er en fin sak dersom bilen kjører seg fast på tur til hytter og desslike. Og hva skulle vi gjort uten påskekrim? En genre som baserer inntektene sine på å time utgivelsesdato til rett før påske. Skumle greier sier jeg bare. Forresten får ikke blodappelsiner hete blodappelsiner lengre, rødappelsiner heter de nå. Politisk korrekt, på lik linje med ferskpoteteten, tidligere kalt nypotet. I dag fikk forresten begrepet potetprest en ny dimensjon for meg, etter å ha hørt nyheten om presten som var så uheldig og lande svært strategisk, evt ustrategisk på en potet etter å ha falt ned under gardinopphenging i Adams drakt. Jeg vet ikke om det var mandelpotet eller kerrs pink. En knollvekst var det i allefall. "Fra jord er du kommet, til jord skal du bli" ble brått høyaktuell liturgi på prestekjøkkenet. Jeg har forøvrig mange spørsmål vedrørende denne saken. var det påskegardinene som skulle opp? Og eksisterer det fortsatt gardiner som tilhører en såpass begrenset periode som 4 påskedager? (Evt 5 dager, dersom det hadde vært i Norge..) Hvilket oppheng var det han mislyktes med, ettersom han falt -  kunne det være div ringer som var problemet? Og hvor var prestekappa da prosjektet falt i fisk og poteter, og kanskje en stav? Og er det bare meg som har erfaring med potetprester fra den tiden jeg skulle stå konfirmant? Hmm..følte meg med ett godt voksen da en rask spørreundersøkelse på jobb i dag avdekket at potetprest, det hadde de ikke hatt...

Tilbake til virkeligheten.Påskequis er også med på å heve den gule høytiden opp fra dystre skispor og kranglete bindinger ved å stille spørsmålstegn ved alt og intet. Det beste med påska er likevel at når den er over, er det straks vår. Det er mulig at det er den lange fredagen som bidrar til dette. Men jeg holder en knapp på at Norges hang til å helliggjøre både èn og TO dager etter ordinær helligdag- gjør susen for de som stunder mot vår. Våren, med sine herlige pinsedager, med 2.pinsedag estimert som det desiderte høydepunkt. Dagen da samvittigheten tilsier at man burde dratt på jobb og gjort noe fornuftig, men staten gir meg fri MED lønn. Jaja, litt skal man ha igjen for å ha tynet seg gjennom 17.mai med all den galskapen som bølger gjennom landet den dagen. Litt kjapp hoderegning tilsier forøvrig at rett etter påske går vi ca 5 måneders snø- og isfri eksistens i møte, o hellige sommerhjul.

Våren byr også på prosjekter både innendørs og utendørs. En plen og en veranda står på ønskelista, det samme gjelder en hendt polakk. Et soverom i kjelleren ville vært underbart. Den neste store drømmen er buskfuru. Buskfuru i flertall som kan dekorere tomta i grønt flertall. Alt av vegetasjon som utgis i farger her i gården skal få havne i krukker. Fordi det er mest praktisk sånn. En potetåker kunne sikkert vært fint, men resten av denne uka går det på ris og pasta kjenner jeg. Sånn til saker og ting får satt seg, mener jeg. Når jeg tenker meg om var det sikkert en søtpotet han falt for, presten.

Stakkars nordmenn, i år faller 17.mai og kristi himmelfartsdag på SAMME dag! Hørt slikt. Altså, hvordan går man fram for å markere himmelspretten iført bunad og Sousa-marsjer på hjernen? Takk og lov for at dette sleivsparket i år inntreffer på en torsdag. Da får jo mange nordmenn en INNKLEMTDAG å komme seg på etter all denne uhørte feiringen. Hørselen kan det bli så som så med etter russefløyter og andre horn, inkludert horn i siden.

Jeg tar sjansen på å slå sammen gratulasjonsønskene for en god påske, en frilynt 1.mai, en spenstig himmelsprett, en kvalmende festlig 17.mai, og ikke minst en fyrrig pinse - med full salutt på 2.pinsedag. Burde ikke resten av pinseuka fått status som innklemtuke, forresten? Jeg mener - det er jo rett før sommerferien og allting..

 

 

 

Ord for dagen

Siden sist jeg blogget har jeg rundet nok et åremål - , og med det blitt et enda mer voksent menneske. Å fylle 38 år forplikter. Jeg velger å møte denne forpliktelsen med å ta en runde med meg selv og revurdere status på en del sannheter jeg har ervervet meg opp i gjennom årene. Den første av disse sannhetene forkaster jeg først som sist, og den går ut på at det er tanken som teller. Den forestillingen har lidd samme skjebne som julenissen. Voksenlivet har lært meg at det er kun handlingen som utgjør noen forskjell. At julenissen fortsatt holder koken er for meg totalt uforståelig. For det første innfrir han/hun kun en gang i året, antrekket er over middels syntetisk og alt for mange av de blir gjennomskuet av den yngre garde på detaljnivå. Jeg vet nøyaktig hva utfallet ville blitt dersom de samme kravene ble stilt til en leder i et hvilket som helst norsk foretak. Uanstendig mange avvik på kontinuitet, stor fraværsprosent og påpakning på arbeidsantrekk. En samlet vurdering ville ført til endret stillingsinstruks med påfølgende oppsigelse. Uten fallskjerm vel å merke, da han/hun tross alt har reinsdyrene sine å lite på. Den eneste forklaringen jeg finner på at julenissen fortsatt "lever", er at det er handlingen som teller. Og det er mye handling i forkant av julenissevisitt. Handelsstanden skor seg godt på julenissens renommè. Apropos sko, er det vel forsåvidt mer praktisk at julenissen får dra rundt med godt polstret kostyme og egnet fottøy, enn at en Jesuskopi skulle ta seg av den samme jobben. Kittel og sandaler blir liksom ikke helt det samme i desembermåneden. Verneombud ville fort fått avverget at vedkommende fikk fortsette i jobben i hht arbeidsmiljøloven. Samt at esel er hakket mer kostbart å få tak i enn reinsdyr. Og at økonomi veier tungt på vektskåla, DET har alderen lært meg.

Noe annet jeg har lært, er at det er få ting å skrive hjem om. Det bunner mest i at det aller meste her i verden kan formidles via sms, mobil, facebook, skype mm. Å skrive hjem koster penger og tar tid. Håndskriften er i tillegg til dette ødelagt etter mange år med forelesninger og tastaturhåndtering. Dessuten har jeg bil. Og nå har jeg blogg.

Å lese mellom linjene, det har jeg blitt god på med tid og stunder. Dette selv om jeg har blitt en smule mer nærsynt. Nærsynt er ikke det samme som trangsynt, selv om noen sikkert ikke deler mitt grunnsyn på dette. Vidsyn krever overblikk, spørs om det er her englene som faller ned i skjul kommer inn. Bølgeblikk var i alle fall standard som takdekke på alle vedskjul jeg minnes fra barndommen. Ettersom jeg nå er voksen, har jeg heldigvis det privilegiet at jeg kan ta avstand fra alskens engler og andre fjærkre. Jeg foretrekker forresten marinert kylling eller kalkun, ferdig ribbet.

Noe annet man lærer med alderen er å takke pent for komplimenter, selv om det av og til gjør motparten brydd. Standardiserte forventninger om at komplimenter skal avfeies og bagatelliseres gjøres fort til skamme når du svarer: "Takk for det du, jeg synes akkurat det samme selv!" Om det er jeg som skal skamme meg er jeg usikker på, men å være litt uforskammet er også et av alderens privilegier. Å være uforskammet frisk f.eks..hva er nå det da? Skal man unnskylde seg for å ha vett og helse i behold? Nei, tiden er kommet for å suge til seg skamløst det man kan av positiv respons.

Skjær i sjøen forekommer gjennom livet. For den som har vannskrekk og ikke kan å svømme er det et skremmende fenomen. Like fullt får man trent på å ro litt, og på det å være på dypt vann. Å ligge å vake litt må man også finne seg i innimellom. Og så må man av og til få testet ut om det man går for holder vann. Rotbløyter kommer man ikke utenom, det samme gjelder ekstremsporten som går ut på å holde hodet over vannet. Sistnevnte ble jeg forespurt om senest i dag, : "klarer du å holde hodet over vannet"?  Hva svarer man på sånt? En har vel noe sånt som to valg, svare bekreftende eller avverge risikoen med å fylle luftveiene med brakkvann dersom svaret er negativt. En risikoanalyse vil fort konkludere med at manglende svar kvalifiserer for livbøye, og jeg er høyst usikker på om vi er registrert i redningsselskapet. NAF er vel en nærmere leverandør for min virksomhet.

Livet har lært meg noe om meg selv, - at jeg slett ikke liker fotball. Derfor har jeg innsett at jeg har problemer med å takle all den sjargongen som blir påprakket meg i arbeidslivet som kommer fra løkka. Å skyte over mål, bomme,sidetaklinger og lagspill. Innertiere hører jeg også om, men det omhandler vel kanskje skyting? Skudd i blinde forekommer også, det er vel skiskyting i praksis når det er strømbrudd i lysløypa under kretsmesterskap i skiskyting. Under slike omstendigheter kan umiddelbar seriekobling være løsningen for å innfri fullførte skuddserier, dersom man ikke er forunt et aggregat. Nå har jeg også lært at det er lite hensiktsmessig å komme med gode faglige råd til andre profesjoner enn sin egen - jeg så bare en ørliten parallell her. Jeg liker å samarbeide med andre mennesker uten å spille ball med de. Sånn er det bare.

Til sist har jeg en betraktinng om den vedtatte sannheten som går ut på at tiden går fortere dess eldre man blir. Dette stiller jeg overhodet ingen spørsmålstegn ved på nåværende tidspunkt. For det første har jeg ikke tid til det, og der er vi farlig nær sakens kjerne. Summen av de oppgaver man har og får øker med tiden, og da vil den relative tiden man har til disposisjon virke kort. Dette forklarer dog ikke det faktum at nettene er kortere enn noensinne, men det har jeg heller ikke tid til å dvele ved. Å sitte å se på at gresset gror - det kunne vel vært innført som torturmetode i dagens samfunn. Et dobesøk f.eks, det handler om ganske mye mer enn det å gå på do. Vel plassert på toalettskålen får man en sjelden anledning til å være alene (som oftest), til å planlegge handlelister, spille et par mottrekk i wordfeud, sjekke e-post, vurdere om man trenger å tilføye toalettpapir på handlelista, bli påminnet skittentøyet som må til vask, HAMOS sin henteplan (jfr stanken fra bleiebltta), få tørket av dørlisten mens man likevel sitter der - og dersom man er ekstra heldig og har shaver og negleklipper innen rekkevidde - kan man rekke å få barbert legger og klippet tånegler. Da føler man at man har gjort det STORT, uavhengig av dobesøkets opprinnelige mandat. Og da man i tidlig livsløp ropte FERDIG, og forventet manuell tørkeassistanse - trykker man nå SEND, evt POST i det man avslutter smartphonebruken før man tar seg av tørking og hygienetiltak på egenhånd. Effektiviteten lenge leve, - eller det vil vise seg. Med tiden. Sola snur fortsatt to ganger i året, og nå har selvutnevnte humorister allerede begynt å "tanne" om solsnu på juni. Men det skremmer ikke meg. Så lenge folk fortsetter å ha vær og vind som tema i årene som kommer, skal jeg alltids klare å henge med i kommende år også. Kramsnø er hundre ganger bedre enn baklengsmål, selv om jeg avskyr vinteren. Haglbyger er å foretrekke framfor strafferunder. Da kan jeg snu kappa etter vinden i stedet for å måtte gå i dekning. Når jeg blir ordentlig gammel vil jeg derfor skaffe meg ei kappe, da det er noe jeg ikke har. Og jeg har heldigvis ingen ledertrøye jeg må gi fra meg. Liker dette!

Men voksensmerter - de blir man aldri kvitt. Jeg tror det er derfor det finnes rødvin. :)

 

Skikk og uskikk

Når noen har skikket seg, da har de kommet på rett kjøl her i livet. Kjøl eller fjøl, rette hylle er også et godt alternativ. Klippet seg og fått seg arbeid har noen av oss også gjort, om ikke annet har vi havnet innen NAV sine arbeidsprogram ut fra diverse omstendigheter. Dette hendte meg da jeg kom i omstendigheter for et par år siden. I 2012 kaller vi det svangerskap eller graviditet. For noen tiår tilbake havnet man i OMSTENDIGHETER...tygg litt på den, eller bit litt på den, alt ettersom. Kommer tilbake til bitesaken. Tror forøvrig få av disse omstendighetene var forårsaket av bitt, selv om det av og til  krevde litt sying både før og etter fødsel - den gang som nå. Min mor og hennes venninner hadde i allefall noe de kalte for omstendelighetskjoler, sikkert selvsydde. Omstendigheter høres litt lemfeldig ut, men da er man da iallfall inne på noe av sakens kjerne - sånn begrepsmessig sett. Men jeg tror jeg lar den ligge her, da det er mest praktisk under blogging. Det er ikke lurt å stivne for mye i slike spissformuleringer.

Det å skaffe seg grunnleggende innsikt i NAV-systemet er forøvrig en skikkethet verdig CV-omtale har jeg erfart. Om NAV dekker utgifter for hårklipping før div jobbintervju er jeg høyst usikker på, men om jeg setter av en fire-fem dager til å forske på saken, er jeg nesten sikker på at jeg skal klare å finne ut av det. Ingen må finne på å ta dette utsagnet til inntekt for utdriting av NAV, det har jeg nemlig funnet ut at det ikke eksisterer noen inntekspost for. Det er altså lite lønnsomt, for de som kunne tenkes å være opptatt av inntjening. Det er bare en konstatering fra undertegnede om at NAV`et er tungrodd når jeg skal navigere meg fram på deres nettsider. Jeg går rundt og rundt i ring, men det er kanskje nettopp det NAV dreier seg om? NAV betyr vel noe sånt som Norsk Arbeids- og Velferdsetat, men NullAnsVar-varianten ligger like ofte oppe i dagen når det gjelder omdømmet i befolkningen. Dette er synd, da jeg er levende opptatt av omdømmet til det sikkerhetsnettet som staten har gitt oss for arbeid og velferd. Jeg ønsker NAV lykke til på denne ferden, de trenger det så vel. Nok om det. Vi lever i prioriteringenes tidsalder, og noen privilegier ligger det i det også. Når man bare får lett lenge nok.

Når noen blir ansett som uskikket til noe, skorter det enten på ferdigheter eller evner. Da er det håp, for ferdigheter kan tilegnes og evner kan utvikles. Da er det verre når noen mangler folkeskikk. Og det er også verre å definere hva folkeskikk er for noe. Noen ganger spør ungene om hvorfor de skal si eller gjøre sånn og sånn -- og svaret mitt er at det er normal folkeskikk. Vi raper ikke av hjertens lyst ved matbordet, det er ikke folkeskikk. Såfremt du ikke er 8 mnd gammel da, og får høre hvor fliiiink du er! Eller befinner deg i et annet land, der raping er god folkeskikk. Jeg er dessverre for lite utreist til å navngi eksempler på slike land, men gjetter på at raping er akseptert i land der kostholdet har stor forekomst av belgfrukter og ertevekster? Velkvalifiserte gjetninger er dessverre en uskikk, selv om det er utbredt metodikk. Så jeg slipper like så godt lufta ut av denne ballongen først som sist.

Jeg kan virkelig skjønne at det er vanskelig å finne ut av dette med folkeskikk, men jeg tør mer enn antyde, ja nærmest hevde - at tilegnelse av folkeskikk er den beste skoleringen man tar med seg inn i voksen- og arbeidsliv. Og tar man ikke skikken dit man kommer, da kan man få passet sitt påskrevet på både den ene og den andre måten. Om noen ikke tar deg under sine beskyttende vinger da, og da snakker jeg ikke om Lufthansa sine, ei heller Air France sine. Og nei, jeg tenkte heller ikke på Märta Louise, selv om det var aldri så fristende. Man har da litt folkeskikk.

Det finnes altså mange lokale skikker, dette omfatter blant annet hilseskikker. Der jeg kommer fra ble det ansett som høflig nok å starte en visitt eller en samtale med en godlynt grynting, noen kommentarer om snøskavvelhøydene eller evt noen spørsmål om "motparten" har funnet noe molt. Litt årstidsavhengig med andre ord. I møte med en del andre kulturer har jeg senere oppdaget andre typer hilseskikker som innebærer tydelige "God dag", "god kveld", delvis håndhilsninger og også høflig bukking. I begynnelsen gjorde det meg en del beklemt, men når man har fått skikket seg så kjenner jeg at det er til å leve med. Utenfor folkeskikken er også et begrep, og jeg er litt usikker på valøren av det ordet. Noen ganger tror jeg det kan være et godt sted å befinne seg på. I ferier og høytider der man likevel ikke mottar helge- og høytidstillegg, fordi man ikke er i arbeid. Befriende livsopphold der de eneste avvikene man opplever er feilberegning på antatt forbruk av rødvin og potetgull.

Også har vi noen litt morsomme, allment aksepterte skikker her til lands som jeg undrer meg over. Som trebarnsmor med snart 13 års fartstid, har jeg mottatt noen invitasjoner til foreldremøter ol. Jeg tror jeg har registert 100% uttelling på disse, med tanke på forekomsten av uttrykket "noe å bite i". Jeg har virkelig måttet legge bånd på meg selv for ikke å ta med en bitering eller noe annet gnagbart..men ettersom jeg har litt folkeskikk har jeg alltid endt opp med noe som kan fortæres fullt og helt. Jeg er litt stolt over at jeg hittil har klart å unngå medbrakte "kanelgrifler" (*grøss*) - men sekunda vare av typen hjemmekjøpt har jeg ofte tydd til. Spørsmålet om hvorfor jenteforeldre oftest havner opp med bitesaken, og gutteforeldre med kaffekanna - har jeg sluppet å gruble mer på. Etter at spørsmålet ble stilt ved en tilfeldig anledning har ordningen gått over fra kjønnsfordeling til alfabetisk sortering på etternavn. Ny skikk, og god skikk etter mitt skjønn.

Hvis man skal lage mat havner man innimellom inn i oppskriftenes verden. Jeg lager helst mat på slump og etter hva jeg har i skap, i boks, på kjøl og i frys, men noen ganger er det betimelig med en oppskrift. Jeg har ikke ført statistikk på følgende fenomen, men foruroligende ofte ledsages oppskriftene med denne sluttoppfordringen: "Serveres gjerne med GODT brød til"... jeg har da lurt litt på hva alternativet er, dårlig brød? Halvgodt brød? Eller hva med simpelthen brød?

Nettskikk er et høyaktuelt tema, og et alt for omfattende tema til at jeg skal prøve og sette noen normer for det. For min egen del har jeg som hovedregel at jeg ikke skriver mer i det offentlige rom enn det jeg kan/bør/skal tåle å bli konfrontert med i ettertid. Noen forum har aldersgrenser, f.eks Facebook. Selv har jeg erfart at personer på 40 + har utvist slettere nettskikk enn "ulovlige" nettbrukere som er under 13 år. Dette er en debatt jeg ikke går videre på her, men minner om og maner til folkeskikk.  Når jeg først er inne på såpass seriøse tema, vil jeg uttrykke min mening om det jeg mener er en stor uskikk i lokalbefolkningen. Kommunen kjører jevnlig omfattende brukerundersøkelser for å kunne planlegge tjenestene sine framover. Dette handler om brukermedvirkning i praksis. Undersøkelsene er ikke gratis, og forutsetter derfor gevinst i form av godt materiale for planlegging og prioriteringer. Det viser seg at svarprosentene på flere av disse undersøkelsene er nede i 5%... Jeg har egenhendig sett at betydelig flere enn 5% av kommunens befolkning ytterst frivillig uttaler seg om både ditt og datt på både facebook, nabonytt og andre fora. Det sier meg litt om at det ikke handler om internettilgangen når svarprosentene forblir lave, selv etter gjentatte oppfordringer.

Skikk eller uskikk. Jeg blir i allefall oftere informert om at folk har klippet seg og/eller fått seg arbeid, enn om hva Ola og Kari Nordmann her i kommunen synes om tjenestene gjennom offentliggjorte rapporter. Antagelig til forkleinelse for Emma Nordmann og Lucas Nordmann, som navnetoppen 2012 indikerer at våre snittsnordmenn heter når jeg går av med pensjon. Eller nordmann og nordmann, fru Blom. Det kommer litt av på hvor mange pass som er påskrevet. Tygg, evt bit litt på den dere.

 

 

Høna og egget

Høna og egget? Høna og/eller egget? Hvem/hva kom først? Et spørsmål som stadig kommer opp, og som folk ynder å ha en formening om. Og en god forklaring på. Sannheter kommer og sannheter går. Den siste forskningsstudien jeg fant vedrørende denne problematikken konkluderte med at egget kom først. Jeg gjør oppmerksom på at kilden var en populærvitenskapelig artikkel i "Vi Menn", og det er jo ikke noe nytt at de kommer med eggende stoff. Det som forundrer meg er hvilke metoder de anvender for å komme fram til en sådan slutning, men det sa ikke "Vi Menn" noe om. Det er mulig de fortsatt ruger på løsningen.

Selv kunne jeg tenke meg å sette søkelyset på en del mer dagsaktuell hverdagsproblematikk. Både høner og egg er forlengst akseptert som proteinrik føde, og eggene har også mistet sittt belastede rykte i forhold til skadelig kolesterol. Min salige farfar anså ikke fjærkre som menneskeføde, og ville nok vært lettere rystet (les:"hannfallinj") over å bivåne all kyllingproduksjon som foregår i hjembygda mi. Og ikke minst noen bekymrede miner over hvordan fjærkretransporten går ut over veistandarden rundt omkring i grendene nå til dags. Men spekulasjoner er ikke godkjent metodikk for å trekke slutninger, så jeg lar denne tankeflaksingen ende her. Det vanker dessverre ikke fjør i hatten for kvalifiserte gjetninger, - sikkert til stor forargelse for Märtha Louise. Hennes kongelige høyhet har forresten fått profesjonelt tilbud fra en trøndersk forsker om å DNA-analysere alle englefjærene som omgir henne i stadig større grad. Kanskje "Vi Menn" kunne henge seg på litt sponsing av dette prosjektet? Jeg ser for meg et gjennombrudd i høne/egg-problematikken dersom det viser seg at englefjær stammer fra høner eller andre fjærkre. Da sitter vi i såfall tilbake med et litt mer sjarmerende resultat enn det de først lanserte. Dersom egget kom først hadde den godeste Märtha Louise vært mer belemret med eggkasting enn med fjærskrud. Ja, nei - disse spekulasjonene fører uansett ingensteds hen. HEN. Personlig har jeg mer sansen for manna fra himmelen, jfr "Hallelujah, it`s raining men".

Tilbake til nåtiden. Å sette søkelyset på noe synes jeg forøvrig må være en relativt god metode for å forske på ting, jamfør det å sette ting under lupen. Å belyse en sak fra flere sider er også noe som gjør seg, og framfor alt - det å ikke se seg blind på ting. Og tang. Selv en blind høne kan finne korn heter det, men noe særlig forskningsvennlig metodikk vil jeg ikke påstå at blinde høner utøver. At høner på høykarbo kan ende opp som så proteinrik føde er også et mysterium.  Nå har jeg særdeles liten kjennskap til blinde høner, men desto mer erfaring med mye kakling og idèklekking.

En anerkjent metode for jobbing og menneskelig væren og leven er nemlig det å "ha ting i bakhodet" og det å "lagre ting i pannebrasken". Etter flere år som homo sapiens begynner jeg å kjenne på at dette er belastende, bokstavelig talt. Hjernens kapasitet er vitenskapelig sett formidabel, men kraniet har den begrensning at det omslutter hodets innhold, hjernen inkludert - innen vi er fylt 2 år sånn omtrent. Så etterhvert begynner all bakhodelagringen og pannebraskplasseringen å skape litt systemtrøbbel. Error. Kontakt systemansvarlig, evt leverandør. I verste fall klarer man bare å servere en omelett når man blir etterspurt på oppgaver man skal ha hørt om, lagt seg på minnet osv. I slike sammenhenger kan man redde seg i havn med en muntlig omelett, bare man ikke glemmer de forbaskede eggene. Men leverandør for denne retten er beklageligvis ikke Nortura eller Prior, ei heller Norsk kylling. Selv om det hadde vært beleilig. Og før vi kan oppnevne Märtha Louise som systemansvarlig har "Vi Menn" en grundig jobb å gøre. Så inntil videre ligger vel løsningen i sjekklister, huskelister, iPads og desslike. Jeg ville mislike sterkt å bli ribbet til skinnet grunnet merkostnader for min Audi A6 ved å måtte montere takluke. Sånn for å håndtere forstørret bakhode og pannebrask. Det får holde med den forbaskede drivknuten. Samt nye vindusviskere i ny og ned. Fjærkre som flyr på frontruta sliter på vindusviskergummi, det kan dere ha i bakhodet alle sammen.

Et annet mantra jeg hører innimellom er at man skal ikke hvile på sine laurbær. Personlig har jeg aldri sett et laurbær, jeg tror nesten jeg må google det for å se om jeg kan finne noen bilder av disse bærene. Inntil jeg finner pålitelig dokumentasjon på at laurbær finnes, og/eller at de går an å hvile på - benekter jeg alle antydninger om at jeg noensinne har hvilt på slike bær. Personlig foretrekker jeg gode gammeldagse dundyner og dunputer når jeg skal hvile, og dermed hender det innimellom at jeg finner en og annen fjør i klesdrakten min gjennom dagens dont. Det er i allefall min fortolkning. Dersom forekomsten av dette fenomenet øker betraktelig, skal jeg imidlertid overveie DNA-analyse - spesielt dersom fenomenet forverres i perioder med hevede skuldre. Englefjær er jo til å spøke med.

Ellers er det verdt å legge seg på pannebrasken at selv om egg har datostempling, har ikke høna det. Selv Jomfru Maria var ingen engel, såvidt jeg har fått med meg. Men jeg tar himmelhøyde for at jeg har oversett viktige momenter i denne historiske begivenheten. Jeg forbeholder meg imidlertid retten  til å stille meg kritisk til at et par fisker og noen brød skulle ha mettet en stor folkemengde. Såvidt meg bekjent er alle hvaler pattedyr. Og joda, det finnes noe som heter storbrød - tja, jeg er ikke overbevist. Ønsker heller ikke å trekke Goman inn i dette. Men at ei fjær fort blir til fem høns, DEN kjøper jeg glatt. Det er fordi det er en selvopplevd sannhet i dagens samfunn. Man kan vel se for seg scenarioet om 5000 år da menneskeheten forsker på hvordan forfedrene og formødrene klarte dette magiske kunststykket uten avansert genteknologi. Forhåpentligvis stiller Märtha Louise som vitne fra sin erkeengelposisjon.

Hvor skal skapet stå?

Det ligger mye makt i det å vite hvor skapet skal stå. Jeg drister meg frampå med en påstand om at dette omfatter flere typer skap enn de som inngår i interiør. Mest opplagt i denne sammenhengen er kanskje ekteskap, galskap og faenskap. Også disse skapene kan være en del av den hjemlige arenaen." I en sofa fra IKEA" er vel en motsatt hyllest til begrepet hjemmekoselig, og omhandler en som tror han vet hvor skapet skal stå. Vel, jeg har ikke så veldig sansen for Ole Paus, men noe brukbart må jeg innrømme at han har skapt. 

 I en av tabloidavisene ble det nylig annonsert latrineskap til en latterlig lav penge. Denne saken grep meg, skapte engasjement her i husstanden. Hva koster egentlig et latrineskap? Og hvordan skal man opparbeide seg en formening om hva et latrineskap bør koste? Noe som jo er et rimelig utgangspunkt for å kunne vurdere om man gjør en god handel. Men jeg har i allefall forslag til hvor skapet bør stå, f.eks på Storåsfestivalen. At den nevnte annonsen avbildet et vitrineskap, se det er en helt annen sak. Det ligger muligens an for et ublidt oppgjør når regnskapets time nærmer seg for annonsør. Det heter forøvrig ikke nips lenger, det er omskapt til interiørposten. Det har blitt en egen forbrukspost, og indikerer med dette et forventet månedlig budsjett. Jeg har brukt et gavekort fra julen til interiør i løpet av årets to første måneder, og ligger vel derfor godt an dersom vi skal etterleve en interiørpott her i huset. La oss si at jeg dropper både ugler, puter og retromugger fra Figgjo fram til jul - da har jeg kanskje nok til et vinskap?

 Man lever i utstrakt grad i eneboliger her i Norge, og har egenansvar for å møblere sine hjem. Og det er lett å se at mye av verdiskapningen vår legges i denne møbleringen. Luksusfellen på TV3 bretter ut historier om familier der problemene bunner i at alle tror de vet hvor skapet skal stå. Enorme utgiftsposter på klær, sko, nips, egenpleie, nikotin, biler, reiser, caffe latte og spandering på byen. Noen er jo så mye på farten at de har knapt har bruk for noe skap hjemme. Med unntak av klesskap da, men det kommer jeg tilbake til. De verdiene våre forfedre opparbeidet seg gjennom blod, svette og tårer - -ble omsatt til mat og klær og en sjelden gang, - sko. Historiene er mange om unger som holdt seg hjemme fra skolen grunnet skomangel, i påvente av nedarvet fottøy fra noen som levde på litt større fot. Nå har vi egne skoskap. Og de er kjøpt med kredittkort og penger lånt fra framtiden. Blod? Neppe. Bare indirekte når jobben består av blodprøvetaking.  Svette? Tja..noen tunge tak og svette matpakker må man simpelthen finne seg i for å skape overskudd på bok. Tårer? Absolutt...skattetrekket gikk opp når det egentlig skulle gå ned.....og vi har ikke en gang en verdenskrig å skylde på. Litt rentehopping blir ikke helt det samme kjenner jeg. Nei og nei.

Og så lett det er blitt å skape seg... det omhandler den prosessen det er å forsøke å framstå som noe annet enn det man er. Eller rett og slett det å vrangstille seg. Å skape seg vrang. Når noen av mine barn har skapt seg vrange, har det OFTE handlet om penger, og om hva ALLE ANDRE har. Intet mindre. Vil ha mer. Evnen til å framstille seg selv som vanskjøttede barn på randen av det som kreves av livsopphold er nesten litt fascinerende. Og - dessverre - blakkende. Men hvem er det som har skapt disse barna? Vi som foreldre har nok mer enn en finger med i spillet for og si det sånn. Farskap og morskap må vi nok stå til ansvar for. Velskapt, velsmurt og snart vrangskapt blir snart ny standard for meldinger fra fødestuen. Eller fra ambulansen, eller bussholdeplassen eller hvor det nå er mulig for å få gjennomført en fødsel i kommende år. Min farmor fødte alle sine 7 barn i en seng på et loft, men etterpå fikk hun lov til å slippe fjøset noen dager i det minste. Nå er det rett hjem etter et døgn eller to for og gå i nærkamp med NAV. Samt en massiv økt med å skuve alt rotet inn i skuffer og skap for å forberede innrykk fra barselvisitanter og helsesøster.  

Ut av skapet er en term vi er blitt familiære med. Nå går folk inn og ut av skap i reneste Narniastil uten at noen så mye som mukker. Jeg har ofte lurt på hva det å mukke betyr, men tar sjansen på å bruke det uansett. Det lyder litt defensivt, og da får det duge. Men det å skape seg vrang ser jeg som en direkte forlengelse av det å være bemidlet. Midler skaper behov. Selv er jeg nokså ukvinnelig på det viset at jeg ikke liker shopping, aka handling som vi kalte det da jeg var lita (barn). Å gå rundt på et shoppingsenter med det ærend og titte etter noe jeg KUNNE TENKES Å HA BEHOV FOR? Det er galskap for meg. For andre er dette eskaperinger som redder ekteskap, men som er direkte belastende på klesskap og klesskap. Men "kvar sin tyttj". 

Det myldrer av interiørblader på markedet, og blogglandia er nedblogget av fiffige interiørtips fra kvinner (ja, det er stort sett kvinner)- som åpner sine hjem. Jeg sorterer disse grovt sett i to kategorier: de som vil fronte og eie noe helt spesielt og personlig - og de som har hjem som er så hvite at de framkaller tvangstanker. Og riktignok, på en sirlig festet hylle av rekved (rekved bryter med det stilrene hvite på en naturlig og økologosik korrekt måte) innenfor kjøkkendøren - ligger det et viskelær. Spesialdesignet for å viske ut uhyggelige streker og flekker som måtte forville seg inn i denne parodien av et hjem. Jeg har flere ganger tittet etter behandlerbenken når jeg mer eller mindre ufrivillig får en titt innom døra i disse hjemmene. Tipper på at de har brukt honoraret til en helrenovasjon fra Rentokil etter at journalister og fotografer har forlatt bygningen. Ingen som trenger å betvile undertegnedes preferanse for nips med historikk, funksjon og FARGE antagelig. I begynnelsen var visstnok Skapelsen, og jeg nekter å tro at alt ble tenkt hvitt. Ikke en gang i svart og hvitt. Ikke brunt, mocca eller nougat heller - når vi først snakker trender. Neste prosjekt her i huset er å få opp et fullstendig fargekart fra Jotun donert på en stuevegg. Da snakker vi fargeklatt(er) og nyskapning. Og om noen synes mitt arveaskebeger fra min salige morfar har sett sine bedre dager, sånn interiørmessig sett - da blir den resolutt kommodestas. Og en kommode er strengt talt også et slags skap.

Da jeg var lita ( fortsatt i betydningen barn) - hadde vi klesskap. Da jeg skulle handle klesskap til nyhuset vårt tidligere i år, hadde jeg problemer med å finne fram til klesskap i IKEA-katalogen. Fant klesskap til slutt, men nå heter de garderober. Da jeg var lita, var garderober noe som befant seg på samfunnshuset og på skolen. Jentegarderobe og guttegarderobe hadde vi. Nå har garderobene inntatt hjemmet.

Det hotteste hotte er visstnok walk-in-closet, eller "gå inn på klosettet" som jeg ville sagt på farsmålet. Da spørs det om jeg må gå til anskaffelse av det tidligere nevnte latrineskapet likevel da. Så får Storåsfestivalen klare seg som best de kan, evt  alliere seg med forsvaret eller noe. Galskap eller morskap, -  spørsmålet er bare hvor latrineskapet skal stå. Ettersom jeg er kvinne har jeg bare et skapelig forslag: legge hele dritten ut på Finn.no og håpe at noen biter på og øker potten min. Verdiskapning i praksis. Selv om barna noen ganger tror jeg driter penger...drit og dra i snora sier jeg bare da. Bare det at snora nå er utbyttet med en knapp. Men det er lov å telle på knappene også. Så det så.

 

 

Med andre ord

Noen ganger lønner det seg å uttrykke seg med litt andre ord enn man gjør i det daglige. Og noen ganger er det bare utrolig fristende, selv om det er direkte ulønnsomt. Den som har gjort forsøk på å få potensielle arvinger (arvingebegrepet er kun aktuelt dersom man går i pluss den dagen man vandrer)til å utføre diverse gjøremål - har kanskje opplevd det samme som jeg. Nitidige studier på hjemmebane viser at MAS IKKE VIRKER! Det tjener ingen hensikt, i allefall ikke hvis hensikten er at masingen skal gi ønsket resultat.

Det mest utbredte utsagnet i denne tilsynelatende evige studien er "senere". Som et mantra - himmel, jeg gleder meg til dette "senere" kommer - og alt det jeg har ventet på skulle vært utført i de siste årene plutselig ordner seg. Aberet er bare at i mellomtiden har jeg tatt meg av det forefallende selv. Av og til er forefallende så bokstavelig i denne sammenhengen at det nærmest er overhengende. Med andre ord, -en sikker jobbanalyse er snublende nær. Snubling er forøvrig upraktisk i denne sammenhengen da hendene som oftest er fulle.  Tallerkenene må nødvendigvis forflyttes fra bordet før de havner i oppvaskmaskinen, skittentøyet har ingen magiske vinger som bringer dem fra badegolvet til vaskerommet - eller jo, det har de. I form av en av mors runder på senkvelden, da det går opp for henne at "senere" ikke  opprant denne dagen heller. Den eneste trøsten man finner i det hele er at de fleste medmødre jeg diskuterer fenomenet med er i samme situasjon. Lønnen ligger i trekk i ukelønn. Sånn vinters dag når man er mest innendørs og betrakter andres uteliv med en viss fascinasjon, er det heller ikke så aller verst å få litt husmortrim. Atskillig mer givende og behagelig å ta noen skippertak med tekstiler og husgeråd i 22 pluss enn å begi seg frivillig ut i snø og is og kulde og DRA unger på pulk med ski på beina, i oppoverbakker..hadde det kommet en utenrikskommentator fra Mars er jeg usikker på om han/hun/det hadde kommet fram til noen rasjonell forklaring på fenomenet i det hele tatt. Det samme gjelder forøvrig fotballkamper, men det tenkte jeg egentlig ikke å nevne. For ikke å nevne skihopping, men det skal jeg i allefall ikke nevne. Senere, kanskje.... Jeg klarer forresten ikke å dy meg for å nevne skiskyting.

Først: kjøpe ski og gevær, så rubbe ski, lade gevær, ikle seg trikot - - gå så fort man klarer fram til noen skyteskiver. Og da blir man andpusten. Når man blir andpusten går brystkassen ut og inn, det er en anatomisk naturlighet under slike omstendigheter. Og så skal man legge geværet inn til brystet og prøve å treffe bittesmå blinker mange timetre unna. Det må da være intet mindre enn naturstridig? Altså,hvilken pervers type/tuppe klarte å pønske ut dette og lansere det som en folkesport?  Forstå det den som kan, og den som vil misforstå er selvfølgelig velkommen til det også. Man har da toleranse for andres preferanser - men noen tanker har man heldigvis lov til både å gjøre seg samt lufte. Bommer man på disse blinkene tror jeg det blir en råd for noen strafferunder også, og hvis man i utgangspunktet finner mening i skiskyting så synes de sikkert det er midt i blinken med en strafferunde eller to. Mulig jeg bommer litt her, men en såpass sjanse tar jeg med andre ord.

Den dagen jeg "vandrer" tror jeg kanskje det skal være med noen ord om dette når dødsannonsen skal forfattes. Tror det er like greit å lage utkastet selv, så jeg er sikker på at resultatet blir brukbart. Orddelingsfeil for eksempel, de kan jeg simpelthen ikke leve med. Alternativer for vandret kan være: snublet i ulendt terreng (les: trapp uten godkjent universell utforming), gikk seg vill, evt sjanglet... skjer det brått så kan en annen ordlyd muligens være: rømte fra skjermet enhet i 25 minus ikledd nattkjole og slitte cherroxer, skled og falt i fisk i Ravnkloa på bytur, evt falt i sjøen på stavgangtur med pensjonistgruppa ved Tangentunet, grunnet erosjon i fjæra kombinert med personlige svømmeegenskaper på høyde med en skiftnøkkel. Står det da skift nøkkel eller ero sjon - så er grunnlaget for et post mortum søksmål lagt. Og slikt spøker man ikke med. Forlot oss, det lyder litt forræderisk på en måte. De evige jaktmarker høres litt voldsomt ut. Tror nok jeg går for sannheten og døden. Selv og jeg synes hinsidig er et ganske godt ord også, hun er nå hinsides all fornuft og tilstedeværelse. Den tid den sorg.

Det finnes også andre ord man kan spekulere litt på. Ei grei dame, hun synes de fleste av oss er temmelig toppers. Er hun helt grei derimot, da er standarden med ett litt redusert. Mot alle odds, i fht til adverbsforsterkningen. Man kan også være rystet over saker og ting, men dersom man modererer seg og er kun mildt sagt rystet - inntrer den motsatte effekten. Mulighetene er mange for de som vil benytte seg av andre ord. Med andre ord, språk er makt.

Tilbake til det evige maset på unger. Det som forundrer meg mest i den sammenhengen er at det som ble fortalt i GÅR, tydeligvis ikke gjelder i DAG. "Jeg sa jo til deg i går at ytterjakka skal henge på knaggen på veggen i gangen, og ikke ligge i ei ruse nedi golvet... underforstått:hvorfor ligger den i ei ruse på nevnte ganggolv i dag?" "Det har jeg ikke hørt du har sagt i dag"..Hvor ble det av gyldigheten i utsagn som for meg framstår som universelle..tror de virkelig min virkelighetsoppfatning har endret seg så totalt på ett døgn? "I dag synes hun sikkert ganggolvet er et brukbart alternativ til knaggen. Vi gjør et forsøk, det kan ikke skade".. Mon tro om den nyetablerte tidslinjen på facebook kan være et redskap for å kunne nå fram med slike budskap. Kanskje jeg kan få inn en applikasjon som blinker på tidslinjen hver bidige dag til de søte små om at husreglene er midlertidig utvidet til å være gyldige også påfølgende dag. Med andre ord - man tar en dag av gangen. Evt av vindfanget.

 

 

Bot og forbedring

Nå fyller jeg straks 38 år, og venter i spenning på min første bot. Jeg har ikke fått noen som helst slags signaler på at noe slikt er underveis, men jeg har statistikken i mot meg. Og statistikk skal man ikke kimse av. For og tenke litt i salige Leif Justers ånd, så har jeg mot normalt ennå ikke fått så mye som et forenklet forelegg i trafikken. Langt mindre et forviklet et, som man må anta eksisterer etter som man opererer med begrepet forenklet forelegg. I et sivilisert samfunn har jeg beholdt troen på at lingvistikere er rådspurt når terminilogien innen bøtelegging fastsettes. I den andre enden av skalaen, antar jeg at det brede spekteret av skjellsord er vel dokumentert når nevnte bøtelegging finner sted. Bøtelagt på stedet heter det ofte. Den store skjellsordboka er sikkert på markedet forlengst, sikkert utgitt i Tromsø eller Hammerfest. Jeg forbeholder meg retten til å være litt forutinntatt her, og så lenge jeg har rett til det - kan jeg gjerne ta feil. Legg meg litt flat, f.eks...

Men statistikk er altså et finurlig redskap som tilsier at jeg snart skal få en stygg regning i posten, evt på stedet. Så nå har jeg opprettet en konto der jeg sparer til uventede utgiftsposter. I programmet Luksusfellen avsløres stadig vekk forbrukere som har enormt forbruk på garderobeutskiftning, (tenker her på innhold), husnips, elektronikk, biler og ikke minst - spising av mat ute. Og da tenker jeg ikke på det som jeg er vant til av utemat, - kakao og nistepakke i skauen - men mat INNE på tempererte kafeer med moms på alle priser. Tar man med seg maten man kjøper UTE UT derimot, får men et prisavslag. Handler sikkert om at det spares utgifter på oppvask av bestikk, opphold av gjestebord og antatt meter forbrukt WC-papir pr spisekunde. Alt i henhold til forskrift og lov, og slikt er helligbrøde. På kafeer rundt omkring er jeg blitt tilbudt både fylte horn og bollrmus - men helligbrøde har jeg til gode å finne på menyen. En idè for søndagsåpne kafeer, kanskje?

Det tok litt tid før jeg fikk tatt sertifikatet. Etter å ha grudd meg et halvt år etter fylte 18, måtte jeg til pers. Første oppkjøringsforsøk gikk mildt sagt skeis. Bakgrunnslitteraturen var "veien til førerkortet". Ballasten forøvrig var x antall timer med øvelseskjøring. Ingen av delene hadde forberedt meg på å havne bak en mopedist i 60-sonen, der mopedisten var hjelmløs og tydligigvis potetløs. I allefall av forkant av mopedturen i Støren sentrum. Glad og lykkelig og med wienerbrødsveisen til lystig lufting - hadde han proviantert en potetsekk og plassert på bagasjebrettet sitt. På tur hjem fra handleturen havnet jeg bakerst i køen, bak potetfrakteren. Ganske fort skjedde noe som ikke var i hht potetemballasjeforkriftene, det gikk hull på sekken. Og dette skjedde under fart, og det er på sin plass og presisere at dette var trimmet mopedfart. Forskrifter eller ikke...det oppsto en uventet hendelse for oppkjøringskandidaten som lå bakerst i køen . Altså meg. Resultatet av å veie for og mot forbikjøring av en trimmet moped som slapp en stk potet ut i veibanen hver 5. meter, var en høyst vinglete manøvrering av Mazdaen. Snakk om at primærnæringen tok innersvingen på meg! Fram mot neste oppkjøringsforsøk forsøkte jeg og få gehør for en fotnote om uventede hendelser i trafikken, og dets formildende omstendigheter når det kommer til skikkethetsvurderingen. Trafikkopplæringsloven godtok imidlertid ikke fotnoter, da disse unotene faller inn under fotgjengernes interesseorganisasjon. Så mye for å prøve og være på godfot på tross av kryssende interesser. Neste oppkjøringsforsøk ble strake veien til førerkortet, uten potetterror fra tohjulte medtrafikanter. Endelig var jeg sjåfør!

Parkeringsbot har jeg aldri fått, hovedsaken av grunnen til det er nok at jeg unngår steder der slike bøtelegginger foregår. 7000 byen for eksempel, der kan man parkere i parkeringshuset på Leutenhaven - og såfremt man trekker viskort på tur ut og inn - gå det så bra atte. Det samme gjelder ved StOlavs Hospital sitt parkeringshus. Bøtelegging for avglemte sikkerhetsseler har jeg også til gode å få. 1000-kronerstipset er enkelt, ta alltid selene på. Fartsbot har jeg også unngått. Samlet sett kunne jeg sikkert kunnet risikere et og annet forenklet forelegg - men like ofte er risikoen her i gården og få noen bak på støtfangeren. Og det tror jeg ikke jeg risikerer bot for. Og så har jeg av og til satt på blinklys når jeg kommer inn i en skikkelig krapp sving...men tror det også faller langt utenfor bøteleggingspolitikken. Da lurer jeg oftere på politikken til 75% av mine medbilister som sjelden/aldri setter på blinklyset. Mener at dette temaet er behørig omtalt i "Veien til førerkortet", men tar selvfølgelig forbehold om at det er oppstått endringer på denne fronten i løpet av 20 år.

En gang måtte jeg fylle ut skademelding. Jeg hadde en gul Opel Kadett 74-modell. På en ytterst utfordrende kjøretur fra Børsa til Levanger i vinterstorm, kom jeg ut for en kjedekollisjon ved mølla i Buvika. Farten var lav, så jeg skled i sakte kino inn i foranliggende kjøretøy. Det var forøvrig en båt, festet på en tilhenger - som ble trukket av en varebil fra Orkdal Dykkerklubb. Stor var gleden blant dykkerne som kunne påføre "bøyd propell" på skademeldingen, som manna fra himmelen kan jeg tenke meg. (Jeg ønsket meg ofte Manna fra himmelen, men nå trenger jeg ikke det lenger!) Manna fra himmelen, hmm... konneksjon med  Weather girls med "Hallelujah, it`s raining men" ? I alle fulle fall, - og en del fulle fall ble det sikkert - da mitt forsikringsselskap måtte punge ut for propellskaden. Propellskaden var visstnok der fra før, og årsaken til at dykkerklubben var på tur til service. Nå kunne Gjensidige ta regningen for dykkernes julebord i stedet, og dypdykk i både det ene og det andre. Dette var i den tiden The julekalender herjet som verst med Olaf Sand, en veltalende nåsså på karskdebut, ikke sant? og noen stakkars nåssåer på juleølsfyll. Alt pga en bøyd propell. Farlig nær Øysanda og "Nøysomheten" foregikk denne propellpåkjørselen også, så dermed var mitt første trafikale nederlag et faktum. Men ingen bot. Kadetten endte imidlertid sine siste dager på Søberg kondemneri, diagnose rammeskeiv.  

Mitt andre trafikale nederlag fant sted i en høyst ureglementær bakke jeg daglig måtte kjøre til og fra jobb i en periode. Dvs den tiden  jeg bodde oppe i denne bakken. Jeg hadde verdens mest snertne firehjulstrekker, og forserte bakken opp og ned som kvitebjørn kong valemon på glassfjellet (eller noe sånt). Inntil en dag min kollega rygget inn i bilen min, slik at den måtte på verksted. Jeg måtte da ha leiebil, grøss og gru. Jeg ba om en godt skodd vintebil, og ble selvfølgelig lovt en sådan. Bilen ble kjørt til gårds. Påfølgende dag opprant, og jeg skulle på jobb. Blankis nedover bakken, men pytt-pytt. Dette hadde jeg gjort før. Etter to meters kjøring av den japanske blikkboksen skjønte jeg at dette bar bokstavelig galt av sted..bilen skled både sidelengs og baklengs før den til slutt la seg høflig på siden nedi ei grøft. Det viste seg fort at hjulene ikke hadde pigger. Men det hadde derimot jeg! Det tok noen manner fra himmelen (eller kommunen om du vil) - for og få manøvrert misfosteret av en bil ned til et forsvarlig kjøremiljø hva angår såpestykker på søndagstur. Den telefonsamtalen jeg hadde med aktuelle bilverksted samme dag hadde mange referanser fra "Den store skjellsordboka". På forespørsel om reg.nummeret på bilen svarte jeg at de kunne selv ta en titt under gummimonstert for og finne ut av det. "Kremt"...hva med å ta en titt på bilskiltet? var oppfordringen fra verkstedsrepresentanten..hva i søttan skjedde med de gode gammeldagse BILNUMRENE???  Bulk på bilen ble det, bulken på bilen fortalte jeg om, bulken på bilen ville jeg ha meg fraskrevet ansvar for da jeg hadde fått bil med spasersko på. Selv var jeg iført rosa cherroxer med isbrodder på, og det fikk de høylytt opplyst. Fikk aldri noe bot for den bulken jeg.

Mitt tredje ublide møte med bilkjøring og forskrifter tåler ikke dagens lys. Så jeg henviser evt interesserte til og lese dette på nattens tid. Mange er kanskje opplyst om at varebiler med grønnskilt, og som kun er registret for en passasjer i tillegg til fører - ikke har seter i "bagsjerommet". Ser her aldeles bort fra overfylte ferjer utenfor Sri Lanka og treetasjers busser i India. Vi er fortsatt i Skaun, kommunen med de mange høyresvinger og tidvis få fungerende gatelys. Man går ikke til fots gjennom livet uten feilvurderinger, det samme gjelder i trafikken. Jeg hverken vil eller bør gå i detalj om denne episoden, men konklusjonen er at kofferter er ikke det samme som seter i hht forskrift. Og moralen er at innholdet i bagasjerommet i slike biler ikke blr kunne svare for seg, ei heller ha puls eller samtykkekompetanse. Likevel: ingen bot.

I dag kom kjøpeutbyttet fra Coop, den er nå innsatt som buffer for den statistisk sett kommende boten. Og ettersom jeg ikke ser potensiale i forbedringen av kjøremønsteret mitt - har jeg lite og hente der også. At jeg sender en sms i ny og nedbakker må man vel se gjennom fingrene med, det er i allefall metoden min. Når mobilen er godt plassert i håndflata er det nemlig lett og se trafikken mellom fingrene i allefall, og det synes jeg må være kvalitativt bedre enn og se igjennom dem med. For så mager kan jeg nok ikke påberope meg å være.

Men når jeg først har et gyldig førerkort, er det nesten forsmedlig å ha vært forespurt om å vise det to ganger i løpet av 20 år, mens coop-kortet blir etterspurt omtrent daglig... Men hurra for kjøpeutbyttet som redder meg den dagen bilreima ikke strekker til, parkeringshuset er overfylt eller jeg har blitt så dement at jeg har glemt at fredagskvelden gikk med til å konsumere en kartong rødvin mens jeg er på tur til lørdagshandel,  - på en søndag...eller noe sånt...

 

Å legge seg flat og litt til

Er det noe man lærer med årene så er det å legge seg flat. Og da tenker jeg ikke på den plankingvinden som blåste i fjor, eller plankingbølgen som duvet over oss...nei, nå skal jeg slutte og bruke værmetaforer og heller være mer bokstavelig. Folk planket i hytter og med stor pine. På togskinner, på busskur og på stuegolvet. Fellesfaktoren var at de hadde ordnet seg med fotograf som foreviget heltedåden.


Mali Elise utviste et stort naturlig talent for planking allerede i sitt første leveår, og babyer er naturlig begunstiget ved at mammarazziaen, evt papparazzian alltid er utstyrt med et kamera eller mobil. Sånn er det nå for tiden. Tenk på alle fantastiske begivenheter som fant sted før vi begynte å taste, melde og blogge. Alt det som menneskeheten gikk glipp av, og som de samtidig slapp og ta stilling til. Nå om dagen må en ta stilling til absolutt alt, jeg sier ikke noe på at noen velger planking som en av disse stillingene. Og det å legge seg flat blir omtrent aldri feil.

Jeg fant ingen temasider i babyalbumet for "Mine ekstremsportaktiviteter", så vi valgte å arkivere seansen under "Motorisk utvikling". Etter å ha forkastet kapitlet: " Ting jeg likte å holde på med". Vurderte en stund å klusse litt og omgjøre "Min første tann" til "min første stand", men forkastet prosjektet da jeg egentlig har respekt for tannhelsetjenestens skjulte loggføring. Det er ikke alltid like greit å være underlagt Fylkeskommunen heller. Et sted der ingen bor men mange får fryktelig drøye regninger fra.Personlig synes jeg det er vanskelig å forsvare at en rotfylling koster like mye som en hvitevare, men ettersom tannidealet er tindrende hvitt er det vel bare å lystre Fylkeskommunen på det. Om man ikke legger seg flat etter et tannlegebesøk (noe det forøvrig har hendt seg jeg har gjort, da bedøvelsen er søvndyssende i ekstreme mengder) - så ser jeg en tydelig tendens til at andre budsjettposter flates ut en tid. Men tilbake til babyalbumet.

Nin vurdering er at disse babyalbumprodusentene sliter med å følge opp i fht kapitteloverskrifter, temainndeling og organisering av innholdet forøvrig. De kan like så godt legge seg flate med en eneste gang. Jeg har ennå ikke funnet et eneste album som har flere sider avsatt til de 42 ultralydbildene som foreligger før fødselen. For og være litt framsynt, ligger det muligheter til å linke til livsviktige hendelser av svært tidlig forløp også. Som like gjerne kan være tilløp som forløp. Analytisk rapport fra facebook, der tidslinjen kan komme ut med en tolkning på at far har tatt ut velfortjent flexitid kombinert med at  mor har hoppet over fredagsrødvinen sin TO fredager på rad - kan godt mulig linkes direkte over i et framtidig babyalbum. Spesielt dersom de fleste av statusene i de følgene ukene er fullstappet hjerter og generell trivsel <3.  Her startet det jenta mi/gutten min, og 2 stk apper tilsier at det var i nærheten av Løkken...med sammenfallende tidsfesting. Og hvis bare en app går god for Løkken på samme tidspunkt, står en i godt gammeldags trøbbel. Og èn må muligens legge seg flat- men det jevner seg ofte ut i løpet av svangerskapet. Hmm. Dette stiller store krav til framtidens horoskoputpønskere. Horoskoputpønsker, jeg VEDDER på at word-feud forkaster den. Kreativitet er særs dårlig verdsatt av verdikommisæren i Wordfeud er min foreløbige konklusjon, og bakgrunnen for at min aktiviteteskurve der inne holder på å flate ut. Utfasing heter slikt i politikersammenheng og på fylkeskommunalt nivå, for og nevne eksempler.

En annen ting jeg har lært, er det at dersom en ønsker å få gjennomslag for noe - spesielt i form av en endring - bør man stille med gode og konkrete løsningsforslag,og aller helst med en hyggelig prislapp. Prislappen på forlagsrelaterte aktiviteter har jeg null peiling på, kan like så godt legge meg flat på den. Men et forslag jeg har tygget lite på, (vurdert som lite kostnadseffektivt i fht takstene i tannhelsetjenesten) -er å skjære ned på utgiftsposten vedrørende det tidligere nevnte Aschehougsjulibordet (omtalt i "Om en spade eller flere"). Hva er galt med sommerkoteletter? Smaker høgg, men er svinebillig og tilfredsstiller alle på lavkarbo. Medbrakt drikke gjør bokstavelig talt susen på festlige arrangementer i  min familie, ser glatt en overføringsverdi der. Dermed ville Yuccca-palmen beholdt gjødslinga si, om enn noen kroner billigere enn på champagnevis.Kanskje det hadde vært mulig med en liten sponsing fra Landbruks- og næringsdepartementet her? Gilde og Norsk kylling kunne også vært trukket inn. Mange muligheter. Lavkostmat kan forsvares i at det er åndelig føde som feires og markeres. Nå har det seg slik at jeg innimellom gjør en elendig research, så om Aschehoug egentlig gir ut babyalbumer - er jeg fryktelig usikker på. Her er jeg  på såkalt gyngende grunn. Og der er jeg temmelig sikker på at planking ikke hører hjemme. Men så er jeg heller ingen ekstremsportsaktivist.

Forslag til nye kapitler og avsnitt i "Boken om meg": Ovennevnte førfødselshistorikk, her får en legge inn personlig sensur. Hva med "Kolikktida?" "Velmente råd fra alle rundt oss som ikke førte noensteds hen, (alternativt gikk i dass)", " Mitt første raserianfall", "Mine yndlingskafeèr",(for de mer urbane) "Mine første smaksprøver på søtt og salt" (for de mer vågale, som er så dristige å tilby sin baby på 6 mnd sjokoladepudding med deilg vaniljesaus), loggsider for IKEA og City Syd, "Mine første charterreiser", " Mine første flyttinger", "Mine første banneord", "Min siste skitbleie", "Min første blåveis", "Navn jeg IKKE fikk, og som foreldrene mine BØR angre på", osv osv . Potensialet er STORT, og spørsmålet er bare hvor grensen skal gå. Jeg må vedgå at noe av sjarmen forsvinner når vi havner dithen at de siste sidene i albumen er viet "Min første fyllekule".

Kanskje er det likevel best å poste alle skyggesidene på facebook og blogger - og la babyalbumen være den glansbildeboka det nå engang er. Det er behagelig å loggføre "Mitt første smil", selv om det vitner om en tid forut som kan ha framstått som litt grinete. "Min første tann" er så uendelig sjarmerende, selv om sjarmen ikke omfavner dagene og nettene før tannframbruddet. Og "mitt første skritt" - en familiebegivenhet som i et litt videre perspektiv bare er et vitnesbyrd på at rømningsforsøkene er i gang. "Min første etterlysning" tror jeg likevel jeg skal innføre i babyalbumet her i huset. Den dagen kommer, det har jeg erfart med de to eldste. Forskjellen var at jeg da måtte ringe naboer som ikke tok telefonen, for de var UTE! Dermed ble det langsomme bilturer uten mulighet til å sjekke telefonen, for den sto fastmontert i telefonstøpselet HJEMME. Grensen for å ringe politiet ble satt til 3 timer.

Nå kan jeg laste ned en app og utruste 1-åringen med en appledings til sommeren, slik at vi kan legge oss flate på solseng og følge med at rømlingen fortsatt befinner seg ved Fjellhaugveien, evt Rønningslia. Grensen til å ringe politiet ligger nå  forøvrig ved Svenskrommet, og det er farlig nært.  

 

 

Bokstavelig talt!

Kommunikasjon er et evig tema, og språk er det redskapet vi bruker mest for og forstå verden og hverandre. Den som kjenner sin bibelhistorie husker vel Babels tårn, og av måten jeg omtaler Babels tårn på (i en preteritumsaktig modus) - er det rimellig åpenbart at jeg ser på hendelsen som et tilbakelagt tema. Jeg nevnte ikke fiktiv, selv om det også er et kjent litterært fenomen. Altså oppdiktede hendelser som har til intensjon å være både troverdige og forklarende. Men jeg nevnte det jo ikke, så jeg lar det ligge. Mens det ligger nede kan jeg nevne at noen av mine beste minner fra barneskolen fant sted i kristendomstimene (ja, det het faktisk KRISTENDOM den gangen). Vår barmfagre, myndige og rause lærerinne lot oss tegne og fargelegge alle bibelhistoriene etter dagens leksjon, jeg kan ennå huske at jeg trodde den brennenede busk var opphavet til pinstidbålfeiringen på Håkkådalen. Etter noen års erfaring med nevnte feiring, fant jeg ut at den eneste hete fellesfaktoren med bibelsoga var brennevinet. Og med den forsvant vel barnetroen. Nå har jeg vel bare bevart  troen på det å få barn.

Av og til snakker vi ikke samme språk, - i verste fall tar vi en spansk en. Jeg kan ikke spansk, så den tar jeg simpelthen ikke. I videregående skole prøvde jeg meg på fordypning i tysk, med varierende resultat. I allefall hva praktisk nytte angår. I tysktimene ble vi utfordret på å tolke Derrick-filmer. Jeg drister meg til å stille spørsmålstegn ved tenåringers evne til å fokusere på tysk dativ kontra akkusativform, når skjermen fylles av kriminelle handlinger utført av såkalte "etnisk hvite" samt en hovedrolleinnhaver som i dag hadde hatt rimelig gode odds for deltakelse i "Ekstrem forvandling" på skjermen. Horst Tappert, bare navnet innbyr til frysninger. Min farmor hadde imidlertid noen fabelaktige tolkninger på Derrick sine episoder, og alle endte på lykkelig vis med gode bortforklaringer og en dårlig skjult hengivenhet til den kjekke medhjelperen Harry Klein. Alle episodene hadde en relativt lykkelig utgang, Derrick løste alle mordgåter uten å løsne et eneste skudd, og uten å så mye som prøve seg på råkjøring. At han sjelden eller aldri hadde sikkerhetssele på, var såvisst ingen ripe i lakken. Men altså, her snakker vi 80-tallet. Uskyldens tid hva angår mopedkjøring uten hjelm, medbrakt drikke på offentlige fester, besøk i nabofjøset ble gjennomført uten virusscanning og vordende mødre spiste både hvalbiff og trønderfår i full offentlighet. Men tysk forble tysk. Det eneste jeg husker å profittere på innen tyskspråket, var den åpenbare simmilariteten mellom dativbruken i hjembygda mi og det gedigne Tysklandet. "Kjyt åt høvvøm" - (på bokmål: løp på skauen) - eksemplifiserer dativbruken på en svært dynamisk og friluftsmessig måte. Og at vi fra innlandsbygdene har en dypt rotfestet germansk språktradisjon.

I utlendighet har jeg av og til dritt på draget. Aber, gedritten, doch. Jeg har stått i en tysk kiosk og bestilt meg cola licht (aka: cola light), har stilt spørsmålstegn ved manglende sengeklær på hotellrommet (where are the bedclothes?)  - og ved siste visitt i Praha satte jeg vel skrekken i en stakkars tigger som plasserte pepsi-pappkruset sitt bedende opp mot meg, - hvorpå jeg pliktskyldigst tok et blikk nedi pengebingen og aller høfligst avslo med: "No, thanks"! Har i ettertid tenkt at jeg dermed tok fullstendig hull på den skandinaviske uskyld. I Trondheim har tiggerne i allefall tatt konsekvensen av episoden, og stiller nå med Statoils kaffeavtalekrus med lokk i umiddelbar nærhet. I verste fall havner 50-øringene i en skvett kaldkaffe, men litt svartpenger har vel ingen hatt vondt av.

Språket er oppdelt i bokstaver, selv liker jeg å tro at jeg er et A-menneske. Jeg ønsker å være aklimatisert, alle tiders, aktiv og til dels annerledes. Innimellom er jeg imidlertid avundssjuk, aggressiv og aparta. B-mennesker liker som kjent å sove lenge - men kan også være bedritne, bedrukne og bedrevitende. I tillegg til å være behjelpelige og bedårende. Det meste blir egentlig som vi gjør det til, og språket er en god medhjelper.

Språklige begreper kan skape besvær, det har jeg erfart. Tillærte snakkemåter kan misoppfattes, og ironi er en utfordring for den oppvoksende generasjon. INNTIL de knekker koden, for da er sarkasmen og ironiens tid over oss alle. "Æ ælske Justin Bieber------NOT!" Eller på godt trøndersk: " Hanj Jostein Biørgum æ en brukbar kar - ITJ!" En av mine døtre uttalte følgende i "før-oppdagelsen-av-ironi-fasen", da jeg fylte bensin og uttalte halv-/helkvedete viser om at bensinprisene kunne dra til h******. "Hvorfor er bensin så dyrt?" spurte hun. "Ja, det kan du jaggu meg spørre om!"  - svarte jeg i min begrepsverden. Hvorpå nevnte avkom resolutt løp innpå bensinstasjonen og spurte...

I dag lærte jeg noe nytt av en kollega/venninne. Hun har nemlig en hemmelig drøm om å lære seg finsk. Noen forhastede slutninger hos meg begrunner dette i hennes nordnorske morsmål og høye kinnbein. Hun hadde lært seg at den finske benevnelsen av desember måned er en billedlig og direkte oversettelse av "julemåneden". På norsk så hadde desember kanskje blitt oversatt til en hybridversjon av julebordsfylla og den statlige (!)ribbetelefonen? Ut i fra facebook-statusene til den gjengse "facebook-venn" lurer jeg imidlertid mest på hva "fredagskvelden" hadde fått til benevning. Mine kvalifiserte gjetninger innebærer "endelig, rødvin og taco". Og jeg er en forkjemper for kvalifiserte gjetninger. Bokstavelig talt! ;-)

 

 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » August 2015 » Mai 2015
hits